Kåkånomics-prisen til Norman
Kverulantkatedralens økonomipris (KÅKÅnomics-prisen) 2021 er tildelt Victor D. Norman, professor emeritus ved NHH og tidligere statsråd.
Penger, politikk – og Jens
Pengepolitikk og oljefondsforvaltning må ha demokratisk forankring. Til det trenger vi Jens Stoltenberg som sentralbanksjef, skriver Victor D. Norman i DN.
Hva har Nicolai Rygg, Gunnar Jahn, Erik Brofoss, Knut Getz Wold og Hermod Skånland til felles? Jeg mener selvfølgelig utover at de etter tur alle var sjefer for Norges Bank.
Svaret er at de alle drev med politikk. Jahn og Brofoss hadde vært finansministre før de ble sentralbanksjefer, Getz Wold hadde vært statssekretær i Sosialdepartementet, Skånland hadde ledet en serie offentlige utvalg med sterke meninger om alt fra inntektspolitikk til oljeutvinning.
Den mest aktive politikeren av dem alle var allikevel Nicolai Rygg, som var mannen bak paripolitikken på 1920-tallet og som i 1928 engasjerte seg direkte for å få Venstre til å felle regjeringen Hornsrud.
Mange av mine kolleger, og flere av mine partifeller, synes å mene at Norges Bank bør være hevet over politikk – at bankens uavhengighet besudles om den ledes av folk med politisk bakgrunn og tette bånd til det politiske miljø.
Jeg er dypt uenig i det.
Klimapuritanisme
Skal velgerne slutte opp om klimatiltak som biter, må trendsetterne endre livsstil, skriver Victor D. Norman i DN.
Det er selvfølgelig både riktig og viktig at Norges Bank er uavhengig av regjering og storting i gjennomføring av pengepolitikken og forvaltning av Oljefondet. Rentefastsettelse, markedsoperasjoner og finansplasseringer egner seg usedvanlig svært dårlig som temaer på regjeringskonferanser eller i stortingsdebatter; så regelstyring og armlengdes avstand er den eneste farbare veien.
Regler og uavhengighet betyr imidlertid ikke avpolitisering. Pengepolitikken er en sentral del av den makroøkonomiske styringen, og selv om man naturlig nok både i Finansdepartementet og Norges Bank helst så at makrostyring ble overlatt til fagekspertene, kan og bør begge deler være underlagt demokratisk styring og kontroll.
Er ikke den politiske forankringen god nok, vil penge- og finanspolitikken uvegerlig fyre opp under populistisk reaksjon. Det skjedde da Nicolai Rygg på 1920-tallet førte pengeverdien tilbake til gullpariteten fra før første verdenskrig og med det drev gjeldstunge bønder fra gård og grunn – med Bygdefolkets Krisehjelp og annet politisk grums som resultat.
Noe lignende skjedde på 1990-tallet, da Finansdepartementet fikk Arbeiderpartiet og Høyre til å tro at oljeinntektene ikke måtte røres. Det ble en gavepakke til de «uansvarlige» på de mange fløyene i norsk politikk.
Trump på norsk?
Skal Trygve Slagsvold Vedum nedkjempes, bør det være i åpent landskap, skriver Victor D. Norman i DN.
Det var kombinasjonen av faglig og politisk innsikt som gjorde at Øystein Olsen og Jens Stoltenberg formulerte handlingsregelen og gjennom den skapte demokratisk forankring for en ansvarlig bruk av inntektene.
For landet er det derfor en fordel, ikke et problem, at Jens Stoltenberg ikke bare er en velkvalifisert økonom, men også en uvanlig dyktig og dreven politiker med et nettverk andre bare kan misunne ham.
Det er selvfølgelig et problem, uansett hvem som sitter i sjefsstolen, at mye av kommunikasjonen i noen av disse nettverkene foregår i uformelle fora – på hytter eller spaserturer eller over bedre middager. Det er nettopp derfor handlingsregelen, Norges Banks uavhengige stilling, og reglene rundt rentefastsettelsen og for forvaltningen av petroleumsformuen er så viktige: Makropolitikken bygger i dag på regler og prosedyrer som gir lite rom for sololøp og kameraderi, som gir presse og allmennhet løpende innsyn, og som derfor gjør at forsøk på politiske utskeielser raskt vil la seg dokumentere.
Dette vet Jens Stoltenberg veldig godt, så selv om han skulle la seg friste til å bruke posisjonen til partipolitiske formål, vil han raskt komme til at det ville være dumt. Og dum er han i hvert fall ikke. Han har alt å tjene på å takke nei til spaserturer og middager med de politiske kannestøperne i og rundt arbeiderbevegelsen. Gjør han bare det, vil han bli en god sentralbanksjef for landet uansett hvem som sitter i regjeringskontorene.
Grønske i aksjemarkedet?
Tenk tanken at Equinor fikk skruppelløse investorer som gir blaffen i klimaet, skriver Victor D. Norman i DN.
Stoltenberg har en velkvalifisert konkurrent til stillingen, og som den første kvinnelige sentralbanksjefen i Norge ville hun utvilsomt ha gjort en god jobb. Det var uflaks for henne at Jens Stoltenberg var interessert. Hun får trøste seg med at det, i motsetning til hva folk tror, er fint å hoppe etter Wirkola.
Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 21. januar 2022.