Økt konkurranse og innovasjon vil bidra til høyere inntekt og sikre sysselsetting for melkebøndene, skriver professor Hans Jarle Kind ved Institutt for samfunnsøkonomi, professor Øystein Foros ved Institutt for foretaksøkonomi og professor i privatrett Erling J. Hjelmeng ved UiO.
Siden eksport av Jarlsbergost ikke kan subsidieres lengre, har det blitt viktigere å stimulere innenlandsk etterspørsel. Nøkkelen ligger i oppnåelse av Stortingets mål om at bonden skal ha reelle alternativer for salg av melk.
Siden Tine står for nærmere 95 prosent av innsamlingen av melk, er det ganske åpenbart at konkurransen om bøndene er svak. Gjennom sine to meierier på Jæren og i Gausdal er Q-Meieriene eneste aktør som gir en viss konkurranse om bøndene. Den svake konkurransen gjenspeiles videre i at Tines markedsandel på meierileddet er 77,4 prosent i 2019.
Erfaringer fra andre bransjer viser at det er vanskelig å oppnå bærekraftig konkurranse hvis en enkeltbedrift kontrollerer en essensiell råvare. Vi fikk virksom konkurranse innen telekommunikasjon først da NetCom, nå Telia, fikk anledning til å konkurrere mot Telenor med sitt eget mobilnett. Telenor og Telia kjemper i dag om å selge råvaren (nettilgang) til små innovative nisjeselskaper uten eget nett.
Tilsvarende ville effektiv konkurranse mellom Q-Meieriene og Tine på innsamlingsleddet tjene Synnøve Finden så vel som små nisjemeierier. Innovasjonskreftene og evnen til produktutvikling som ligger innbakt i nisjemeierier er trukket frem som viktige verktøy for å nå landbrukspolitiske mål. Større produktutvalg og bedre kvalitet betyr høyere etterspørsel etter melk.
Sterkere konkurranse vil også bidra til å gjøre Tine mer innovative og til å ta større hensyn til eiernes (bøndenes) interesser. Vi ser dette i andre bransjer. Ingen, heller ikke de statlige eierne, ønsker seg tilbake til tiden da NRK var et kringkastingsmonopol. NRK har blitt mer innovativ av konkurransen fra TV 2 med flere.
I offentlige debatter, også her i Nationen, har det blitt påpekt at Tines konkurrenter nå bør klare seg på egen hånd, siden de har mottatt støtte gjennom konkurransefremmende tiltak i en årrekke. Problemet er imidlertid at sektoren er organisert slik at Tines utfordrere har permanente ulemper. Tine har av historiske årsaker en stor kapitalbeholdning, men det er kun bøndene som leverer melk til Tine som får utbetalt en årlig avkastning (patronasje) av denne kapitalen.
Etter vårt syn er dette uheldig; utbetalingen bør ikke knyttes opp mot levering til Tine. I stedet bør hver enkelt bonde motta kapitalavkastning basert på størrelsen på sin kvote, uavhengig av om melken leveres til Tine eller ikke. Rett til avkastning kan fint kombineres med krav om aktiv melkeproduksjon, for å unngå at rettighetene overdras til andre enn bønder.
Hvordan vil Tine forholde seg til et slik forslag? Hvis de tenker snevert bedriftsøkonomisk, vil de være negative. Hvis de derimot har bøndenes interesser i førersetet, inkludert bøndene som velger andre enn Tine, er det vanskelig å se hvorfor de skulle motsette seg en slik endring.
Hvis denne endringen ikke gjennomføres, vil det være nødvendig å fortsette med kapitalgodtgjørelsen som skal kompensere for patronasjen på permanent basis. I tillegg til kapitalgodtgjørelsen, gis det i dag et tillegg på fem øre per liter til Tines utfordrere på innsamlingsleddet. Når Tine allikevel fortsatt har tett på 95 prosent markedsandel på dette leddet, har vi en klar indikasjon på at tillegget på fem øre er utilstrekkelig. Dette tillegget til kapitalgodtgjørelsen er et direkte virkemiddel for å gi bonden reelle alternativer i henhold til Stortingets mål, og er derfor treffsikkert.
Når det er sagt, er det selvsagt summen av konkurransestimulerende tiltak som avgjør konkurransekraften til de som kjemper om bøndenes gunst. Det er derfor viktig å hegne om eksisterende konkurransefremmende tiltak, ikke minst distribusjonstilskuddet som retter opp konkurransemessig skjevhet skapt av prisutjevningsordningen gjennom den såkalte innfraktstøtten. Det er også et paradoks at prisutjevningsordningen i sum er innrettet slik at Q-Meieriene er netto bidragsyter med ca. 75 millioner per år.
Dersom konkurranse om bøndene ikke realiseres, vil det være nødvendig med vedvarende detaljert regulering og permanent støtte til Tines rivaler både på innsamlings- og meierileddet for å nå Stortingets landbrukspolitiske mål. I ytterste konsekvens, vil dette på noe sikt medføre behov for mer strukturelle tiltak gjennom en fullstendig selskaps- og eiermessig separasjon av Tine.
Våren 2017 og nå våren 2020 har forfatterne vært engasjert av Q-Meieriene for å analysere spørsmålene som diskuteres. Hjelmeng har også arbeidet for Synnøve Finden med tilgrensende spørsmål.
Kronikken ble først publiserti Nationen 9. mai 2020.
