Kraftprodusentenes virkelighetsbeskrivelse og argumenter preger regjeringens forslag til endringer i kraftbeskatningen. Forslaget kan gi utilsiktede virkninger som svekker konkurransen og selve kraftmarkedet.
Folk og bedrifter fortviler over høye strømpriser. Med dagens kraftmisnøye må det vises politisk handling. Folk og bedrifter skal sikres forutsigbare strømregninger. Her må en dugnad til.
Vannkraftprodusentene skal tilby standardiserte fastpriskontrakter som leverandøren formidler videre til kunden til samme betingelser. Dette skal kraftbransjen få på plass mot at staten endrer grunnrenteskatten slik næringen ønsker. Statkraft-sjef Christian Rynning-Tønnesen har påtatt seg farskapet til ideen.
Finansdepartementets forslag til endringer er nå på høring. Høringsnotatet speiler i stor grad næringens virkelighetsbeskrivelse og argumenter.
Forslaget går ut på at grunnrenteskatt på strøm knyttet til en standardisert fastpriskontrakt skal baseres på avtalt fastpris og ikke markedspris.
Motivasjonen for forslaget er industrikontraktene, som er langsiktige kontrakter som er inngått mellom vannkraftprodusent og kjøper med vilkår om bruk av kraften. Ordningen med langsiktige kontrakter har eksistert i mange år, og erfaringene må være relevante for saken. Det er underlig at dette ikke er omtalt i høringsnotatet.
Det kan virke som en besnærende idé at avtalt fastpris skal følge strømmen hele veien fra vannkraftprodusent til kunde. Vi mener at det er fullt mulig å få til en slik fastprisordning uten å endre dagens grunnrenteskatt. Dette forbigås i stillhet i høringsnotatet.
Vi mener også at næringens egen argumentasjon i høringsnotatet må forstås slik at den ser seg tjent med standardiserte fastpriskontrakter selv med dagens grunnrenteskatt. Hvorfor skal vi da endre grunnrenteskatten?
Dagens grunnrenteskatt beregnes fra markedsprisen på strøm, slik at staten tar sin del av prisrisikoen. Ifølge høringsnotatet må en vannkraftprodusent som ønsker full prissikring, sikre 52,6 prosent av produksjonen.
Høringsforslaget innebærer at grunnrenteskatten beregnes fra avtalt fastpris, slik at produsenten blir sittende med hele prisrisikoen. En produsent som ønsker full prissikring, må da sikre 100 prosent av produksjonen.
Næringen vil altså ha en skatteendring som betyr høyere risiko, hvis kontrakten tilbys innenfor ordningen. Økt behov for prissikring skal angivelig medføre at kontrakten tilbys i et tilstrekkelig volum.
Vi stusser over denne argumentasjonen, og det burde man også gjøre i Finansdepartementet.
Ideen bak skatteforslaget er å oppmuntre kraftprodusentene til å prissikre seg med fastpriskontrakter innenfor ordningen fremfor å bruke eksisterende muligheter. Sagt annerledes: Man ønsker å utforme skattesystemet slik at det fremmer en viss type kontrakter.
Det er et brudd på Finansdepartementets ønske om at skattesystemet ikke skal påvirke valg.
Den nordiske finansielle kraftbørsen (Nasdaq) har en viktig funksjon med transparent prising av fastpriskontrakter og mulighet for styring av fremtidig kraftprisrisiko. En utilsiktet virkning av forslaget kan være at norske vannkraftprodusenter trekker seg ut av dette markedet, slik at markedets virkemåte svekkes.
Norge har en markedsbasert strømforsyning. Best mulig betingelser for kunden skal sikres gjennom konkurranse både blant kraftprodusenter og kraftleverandører.
Videre skal kraftprodusent og kraftleverandør være uavhengige aktører for å sikre sunn konkurranse. Høringsnotatet diskuterer ikke hvordan konkurransesituasjonen mellom produsenter og leverandører kan påvirkes av forslaget, eller hvordan forslaget vil påvirke muligheten for gode fastpriser for norske strømkunder.
Fastpriskontraktene skal være standardiserte. For å dekke det faktiske strømforbruket må kunden kombinere fastpris med en spotpriskontrakt. Det skal legges et tak på leverandørens påslag i fastpris. Men hvis kunden er låst til én leverandør, kan leverandøren kompensere for en lav fastpris gjennom et økt påslag i spotpris.
Uten mulighet til å kjøpe strøm fra ulike leverandører, vil kundens terskel for å inngå en fastpriskontrakt blir høyere og konkurransen hemmes. Dette diskuteres ikke i notatet.
I løpet av de siste tiårene har Statkraft fått lov til å vokse. Selskapet kontrollerer halvparten av vannkraftproduksjonen i Norge. Norge er i dag inndelt i fem prisområder. Aktuelle tilbydere av en fastpriskontrakt er vannkraftprodusenter i kundens prisområde, noe som innebærer at markedene er begrensede med betydelig konsentrasjon på tilbudssiden.
Vi stiller oss derfor tvilende til at disse konkurranseforholdene vil drive frem fastpriser som kundene finner attraktive.
Kronikken var først publisert i DN 1. september 2022.