Debatten om kabelkutting kan koste oss veldig mye, skriver Gunnar S. Eskeland i DN.
Å kutte kraftkablene til utlandet er like ulogisk som å stanse import av bananer og eksport av fisk. Sveriges energiminister Ebba Busch sier: Katastrofe om Norge kutter kablene (NTB og DN 16. desember). Etter min mening er det mer uforståelig enn katastrofalt.
Uforståeligheten vil koste oss viktig vennskap, og velstand.
Norge alene ville ha blitt nødt til å bygge mer vannreservoarer og varierende kraft. Økt «selvforsyning» vil koste mye, både i kroner og natur. Fordi vi allerede har bygget det som er billigst og best. Og: Når snøreservene minker, øker vannreservoarenes bufferverdi.
Våre reservoarer på 87 terawattimer (TWh) har i høstmånedene høyest fyllingsgrad. Denne styringen balanserer at vi skal bruke kraften gjennom vinteren, før vi berges av vårsmeltingens produksjon og etterspørselsreduksjon.
I et normalår leverer norsk kraft 158 TWh, hvorav nå cirka ti prosent er vindkraft. Det er alltid både eksport og import, men netto kraftimport gjelder i sjeldne, kalde og tørre år.
Norge er altså bygget for å være mer enn selvforsynt, og forsikret gjennom handel. Vi importerer om natten, når snøsmeltingen lar vente på seg, og når det blåser på kontinentet. Hver eneste handel er nyttig for både kjøper- og selgerland.
Samarbeidet er så opplagt, så nyttig, som når skomaker og baker bytter tjenester. Vind og vann er vinn vinn.
Tredve vannreservoarer utgjør halvparten av den norske kapasiteten, og energiloven fra 1991 desentraliserte styringen av dem. Det er altså den enkelte produsent som må se over åskammen, på værmeldingen, ned på skolen i bygda, og tenke på sine leveringsmuligheter fremover. Produsentene, offentlig eide selskaper, vil ikke stå kraftløse hvis våren blir sen. Ei heller ønsker de å la kraft gå til spille, bokstavelig talt. Kraft er penger. Og velferd.
Energiloven var og er et mesterstykke, og har inspirert andre godt styrte land. Kraftsektoren har mye myndighetsmakt i seg – tillatelser, skatter med mange navn, og nå subsidier – men gis tillit gjennom desentralisering. Uten dette ville ressursene vært dårligere utnyttet, med svekket disiplin og innsikt. God drift gir proveny og utbytte, ikke minst i kommunene.
Også import og eksport er desentralisert. Kapasiteten i overføring – til naboland og innenlands – bør bygges ut, og brukes, når nytten overstiger kostnaden (i miljø og kroner). Som med kraftanlegg, veier og lastebiler.
Verdien ligger i å knytte sammen kraftsystemer som er forskjellige, under endring, eller usikkerhet. Som i Europa.
En vanskelighet er at samhandel kan gi høyere kraftpris i Norge. Effekten overdrives gjerne: Importert europeisk vindkraft og subsidiert kraftutbygging driver jo kraftprisene ned.
Dagens kraftprisøkning gir brukere – bedrifter, husholdninger, idrettslag – dyrere kraft. Disse kan naturligvis kompenseres av statsmakten.
Dagens strømprisstøtte er ødeleggende fordi den forhindrer viktig energiøkonomisering. En bedre kompensasjon kunne være skattelette i person- og bedriftsbeskatning. Alternativt kunne vi, som Alaskas fond, gi en sjekk i posten. To tusen kroner per hode vil være siste tre års støtte, røft omregnet. Ubemidlede, trangbodde vinner. Alle omstiller, termostaten om ikke annet.
Slike bedre kompensasjonsformer finansieres lett: Profittøkningen i kraftselskapene er større enn kompensasjonsbehovet (grunnet nettoeksport, normalt). Effektivitetsgevinsten ligger i tilpasningen til knappheten, natur- og klimabeskyttelsen.
Det er vanskelig å tenke seg en skjermet sløsing med kraft i Norge ved å kutte – eller ikke bygge – kabler.
Kraftutveksling kan godt tenkes isolert, som ovenfor; som effektivitet alene. En sekssylindret motor går jevnere enn en firesylindret. Verd prisen.
Det er også mulig å tenke på gjensidig utveksling som energisikkerhet og solidaritet.
I det lyset blir debatten underlig når mange ser «eksportkabler» som problemet. I samarbeid er det to land – to parter – som legger sine skjebner i utveksling. Tankemessig og følelsesmessig må kablene – som rent fysisk – virke to veier.
Dermed handler ikke dette bare om kraft. Krafthandel betyr riktignok litt for Norge og våre samhandelspartnere. Og krever gode relasjoner.
Men gode relasjoner er langt viktigere om vi tenker bredere: fisk, gass, forsvar og miljø.
Min personlige oppfatning er at debatten om kabelkutting kan koste oss veldig mye.
Innlegget var først publisert i DN 18. desember 2024.