Det er på tide å innføre heldagsskole
Heldagsskolen kan løse mange problemer og vil være en god investering i barns oppvekst, skriver Christine B. Meyer i Dagens Næringsliv.
Konkurranse med måte
Konkurranse er vel og bra, men når det inntas i for store doser, er det lett å glemme hva som var formålet. La oss ha det i mente når startskuddet går for det nye skoleåret, skriver professor Christine B. Meyer i DN.
Sommeren i Norge har, foruten bading med maneter og skogturer med flått, budt på muligheten til å fordype seg i bøker. Jeg har blant annet gitt meg i kast med Simon Malkenes bok «Det store skoleeksperimentet», en bok som ikke kan leses på annen måte enn en ramsalt kritikk av Oslo-skolen.
Jeg er ikke enig med Malkenes i alle hans analyser og synspunkter, men boken er interessant lesning fordi den utfordrer vedtatte sannheter og reiser en viktig debatt om bruken av konkurranse og målstyring i den norske skolen.
Brukt riktig er konkurranse et fantastisk virkemiddel til å få frem innovative løsninger, til å få lave priser, til å få idrettsutøvere til å prestere og til å gi gamle monopolister et spark i baken når de har sovnet hen og blitt late. Spørsmålet er imidlertid om skolesektoren har inntatt for stor dose av det meget potente virkemiddelet og glemt at konkurranse ikke er et mål i seg selv.
Mange barn har en iboende glede av å konkurrere i ett og alt, og gjennom karakterer på skolen stimuleres læringen. Og barn som voksne, er ikke mest opptatt av å konkurrere med seg selv, men å slå konkurrentene. Det å finne riktig dose på tilbakemeldinger er en vitenskap i seg selv. Altfor stor dose med hyppig testing og tilbakemelding på ett og alt kan hemme læring og gi opphav til stress, ved siden av at det skaper tapere som stadig får bekreftelse på at de ligger på bunnen av skalaen.
Altfor liten dose kan på den annen side gjøre det mindre motiverende å lære og vanskeligere å vite om en er på rett vei underveis. Det er ikke tilfeldig at det gamle jusstudiet ble lagt om fra å være en ørkesløs vandring uten tilbakemelding i lange perioder opp til flere år, til å bli et studium med hyppigere tilbakemeldinger og veiledning underveis.
Men det er ikke bare elever som konkurrerer, også skolene og de enkelte kommunene konkurrerer om å trekke til seg de flinkeste elevene og om å bli best. Tanken er at det skal gi skoleledere og skolebyråkrater i kommunene stimulans til å lære av hverandre og til å øke kvaliteten på undervisningen.
Kan samarbeid og konkurranse virkelig gå hånd i hånd?
Bedrifter samarbeider med konkurrenter om innovasjon. Det er en krevende balansegang, som jeg fatter interesse for som forsker. Som tidligere konkurransedirektør blir jeg bekymret, skriver professor Christine B. Meyer.
Igjen er det spørsmål om doseringen er riktig og om en har latt konkurransen få for stort spillerom. Behovet for å score godt på nasjonale prøver gjør at enkelte skoler holder svake elever hjemme for å jukse seg til bedre resultater, rektorer tviholder på dyktige lærere for å vinne i konkurransen istedenfor å samarbeide og hjelpe skoler som sliter, og det blir opphopning av svake elever på enkeltskoler – et problem som ofte forsterkes over tid.
Opphopning av svake elever kan unngås ved at elever ikke får velge hvilken skole de skal gå på, men med en gang elever får velge fritt, stimulerer det til konkurranse mellom skolene om de beste elevene.
Fritt skolevalg handler likevel ikke primært om å stimulere til konkurranse mellom skolene, det handler om å gi elevene valgfrihet. Og jo lenger opp en beveger seg fra barneskole til videregående skole, desto mer sannsynlig er det at elevene vil ønske å velge forskjellige spesialiseringer og innretninger som passer deres interesser og evner.
De likegyldige
De er sosiale og kunnskapsrike og snakker med avsky om Donald og Boris og Sylvi Listhaug, skriver professor Victor Norman i Dagens Næringsliv.
Det betyr at på et eller annet tidspunkt blir hensynet til at elevene skal få velge, viktigere enn det å bestemme hvilke elever som skal få gå på hvilke skoler for å unngå opphopning.
Ønsker en seg bort fra opphopningsproblemene, må en derfor forsøke å dempe konkurranseincentivene. I dag gjør vi vel heller motsatt gjennom å stimulere til at skolene sammenligner seg med hverandre og å praktisere målstyring av skoleresultater for rektorer.
Ønsker vi å dempe konkurranseincentivene som følger av skolevalg, må vi finne andre løsninger.
En mulighet er å lage flere spesialiseringer som treffer bedre for dem som strever på skolen og som kan snu utviklingen for elever som dropper ut av skolen. Det kan bety at noen av de mer praktisk rettede utdannelsene blir dyrere, men hvis resultatet er at flere lykkes med å gjennomføre skolen, kan det være vel verdt det.
Sosial butikk? Ja, takk. Men ingenting er lettere enn å vise sosialt ansvar med andres penger
Det er flott at bedrifter bidrar til å løse store samfunnsproblemer, men det er naivt å tro at de vil gjøre det i stor skala hvis det går utover lønnsomheten, skriver Christine B. Meyer.
Det er ikke enkelt å finne riktig dosering på konkurranse, men det blir kanskje litt lettere hvis en tenker at konkurranse kun er et virkemiddel for å gi elevene mer og bedre læring og gi dem retten til å velge.