Avgiften bør skrotes
Høyprisavgiften kommer til å gi oss mindre ren kraft både på kort og lang sikt. Den er et lærebokeksempel på hvordan en skatt ikke bør lanseres.
Skatteutvalget skjermer de superrike
Det skaper en dynastieffekt hvor rikdom akkumuleres blant de få, skriver NHH-professorene Petter Bjerksund og Guttorm Schjelderup i VG.
På papiret skal en ekstra krone i eierinntekt og en ekstra krone i lønnsinntekt skattlegges likt. Men med dagens regler kan personlige investorer innrette seg slik at eierskatten ikke kommer til beskatning noen gang. Den rikeste en- prosenten eier mest aksjer og kan videreføre store ubeskattede gevinster til sine barn som igjen kan videreføre dette til sine barn.
Slik kan det fortsette i generasjoner. Det skaper en dynastieffekt hvor rikdom akkumuleres blant de få. Denne delen av aksjonærbeskatningen er en fremmed fugl i det norske skattesystemet. Den bryter med prinsippet om alle skal betale skatt etter evne.
Videre skaper den maktkonsentrasjon og ekstrem ulikhet på toppen av inntektsfordelingen. Skatteutvalget har ikke funnet en løsning på dette problemet.
Fritaksmetoden innebærer at gevinst på aksjer er fritatt for selskapsskatt, mens aksjonærmodellen sørger for at aksjegevinster kommer til beskatning ved eierskatten når personlig aksjonær mottar utbytte. Ved å investere i aksjer gjennom et privat eierselskap og utsette uttak av utbytte, kan en personlig investor utsette eierskatten på ubestemt tid. Kapitalen samler seg opp i selskapene og utgjør nå ifølge Skatteutvalgets egne tall 3100 milliarder kroner, altså et kvart Oljefond!
Handlingsregelen må baseres på et optimalt uttak fra Oljefondet
Hvis vi hvert år tapper Oljefondet for dets forventede realavkastning, vil fondet med sikkerhet bli tømt før eller senere. Oljepengebruken må reduseres, skriver Petter Bjerksund og Knut Aase i DN.
I Skatteutvalgets innstilling står det at i den grad utsettelse av eierskatt medfører at aksjonærer oppnår større aksjebeholdninger enn om eierskatten hadde blitt betalt, kan aksjonærer få større påvirkningskraft i samfunnet gjennom lobbyisme, noe som ikke er ønskelig.
For at aksjonærbeskatningen skal bli mest mulig nøytral med hensyn til avveiningen mellom å holde midlene i selskapet eller ta utbytte, går Skatteutvalget inn for en marginal økning av skjermingsrenten, ønsker å innføre en utflyttingsskatt for personer, samt innføre regler som strammer inn muligheten for privat konsum gjennom selskaper.
Disse grepene vil hjelpe, men fortsatt vil det bli lønnsomt å ikke ta utbytte med mindre man av andre hensyn må ta utbytte. Det er flere årsaker til det. En er at det er en gratis opsjon i å holde midlene i selskapet. Denne opsjonsverdien er knyttet til en rekke forhold, men den viktigste er kanskje at man kan utsette beskatningen av latente skattekreditter inn i evigheten. En annen er at investor har tapsaversjon. Det å ta utbytte og betale eierskatt føles som å realisere et tap.
Det grunnleggende problemet er at man ikke har på plass en mekanisme som sikrer at eierskatten faktisk kommer til betaling i endelig tid. Derfor er incitamentene selv med Skatteutvalgets forslag fortsatt sterke til ikke å dele ut utbytte til personlig aksjonær, men heller holde pengene i selskapet.
Nå er det vannkraften sin tur til å få skattepakke
Kraftprodusentenes virkelighetsbeskrivelse og argumenter preger regjeringens forslag til endringer i kraftbeskatningen. Forslaget kan gi utilsiktede virkninger som svekker konkurransen og selve kraftmarkedet.
Vi mener at eierskatten bør rammes inn med en regel hvor verdiendringen av investorens aksjeposisjoner kommer til beskatning på den private investorens hånd ved arv eller gave. Eventuelle likviditetsproblemer kan håndteres gjennom en betalingsplan.
Skatteutvalget ser ut til å mene at deres forslag gir tilnærmet «periodiseringsnøytralitet», det vil si at det er ikke spiller noen rolle for en aksjonær om eierskatten betales nå eller senere. Ifølge denne logikken er ikke beskatning på den private investorens hånd ved arv eller gave noen ulempe, og Skatteutvalget kunne foreslått en slik regel og dermed avviklet dynastieffekten.
Et mindretall i Skatteutvalget, bestående av professorene Ola Kvaløy og Jarle Møen, ser imidlertid problemet med evig utsettelse av «latent eierskatt». De påpeker at et periodiseringsnøytralt skattesystem fordrer at latent eierskatt blir oppgjort innenfor en endelig tidshorisont.
Nå ser det ut til at reven har kommet seg inn i hønsegården
Fastprisordningen har nå fått et smutthull som gjør det mest lønnsomt for kraftprodusentene å tilby fastprisavtaler til de kundene som trenger det minst, skriver Petter Bjerksund og Guttorm Schjelderup i DN.
Ikke minst fordi de rikeste eierfamiliene har lite behov for å ta utbytte utover skjerming. Derfor kan arvbare skattekreditter legge til rette for at det oppstår dynastier som bare inntektsbeskattes med en lav selskapsskatt.
De to påpeker også at eierskattens funksjon som bro mellom selskapsskatten og beskatningen av arbeidsinntekt, ikke lenger fungerer. Det er lett å være enig i denne dissensen og tankevekkende at ikke flertallet i utvalget så det på samme måte.
«Stemmer teller, men ressurser avgjør», sa professor Stein Rokkan. Studier gjort av SSB-forskerne Aaberge m fl. (2020, 2021) viser at de 1 prosent rikeste drar ifra resten av befolkningen og at ulikheten på dette punktet gjør at vi kan sammenligne oss med land vi aldri ville drømt om å sammenligne oss med tidligere.
Den store ulikheten på toppen utfordrer et av demokratiets viktigste mantra, nemlig at hver stemme teller like mye.