Offentlig sektor forbindes normalt med jobbtrygghet og stabilitet. Derfor er det et aldri så lite paradoks at nyutdannende siviløkonomer oppfatter det som mer risikofylt å søke jobb i offentlig enn privat sektor, med resultat at enda færre siviløkonomer velger offentlig sektor som sin første arbeidsplass.

Jeg har i høst veiledet to studenter, Trine Lise Berge Johansen og Stine Hundsnes, som har skrevet oppgave om hvorfor så få siviløkonomstudenter velger jobb i offentlig sektor. Gjennom å intervjue NHH-studenter og sende spørreskjema ut til 1530 siviløkonomstudenter på BI og NHH, har de forsøkt å finne ut hva som er tungen på vektskålen i valget mellom offentlige og private arbeidsgivere.

Nå er det slik at de fleste siviløkonomstudentene ikke akkurat uttrykker en sterk preferanse for å få seg jobb i offentlig sektor. Bare 12 prosent av studentene sier at de ønsker å begynne å jobbe i offentlig sektor. Det er liten forskjell mellom kjønnene, men med stigende alder på studentene synes attraktiviteten til offentlig sektor å øke.

Noe av årsaken til at det bare er 12 prosent synes å være at studentene eksponeres lite for offentlig sektor underveis i studiet og jobb i offentlig sektor ligger derfor ikke fremst i pannebrasken når det nærmer seg tiden for å søke jobb.

Men selv om det er 12 prosent som har lyst å finne jobb i offentlig sektor, er det bare 7,5 prosent av siviløkonomene på NHH og enda lavere 2,2 prosent på Handelshøyskolen BI som faktisk ender opp i offentlig sektor. Så heller ikke de studentene som er motivert for offentlig sektor, klarer sektoren å fange opp. For å forstå hvorfor, er det nødvendig å se hva som skjer i selve rekrutteringsfasen.

For studenter som søker sin første jobb er bedriftspresentasjoner viktig. Det er imidlertid store forskjeller på tilstedeværelsen for private og offentlige bedrifter. 70 prosent av studentene sier at de er svært fornøyd med tilbudet av bedriftspresentasjoner i privat sektor, bare fire prosent av studentene er like fornøyd med offentlig sektor. De offentlige virksomhetene forsvinner helt i mylderet av de private bedriftene, som jo også er villig til å betale for gode plasseringer på rekrutteringsdager.

Som konkurransedirektør var jeg selv på stede på en av rekrutteringsdagene for å forsøke å hanke inn flinke siviløkonomer til jobb i Konkurransetilsynet. Vi endte opp i en litt mørk oppgang klemt innimellom en trapp og en smal passasje, mye fordi vi ikke var villige til å betale for de beste plasseringene. Og resultatet av akkurat den dagen var ikke strålende.

Konkurransetilsynet måtte derfor finne andre veier til studentene enn gjennom bedriftspresentasjoner.

For Konkurransetilsynet hjalp det heller ikke at vi ikke hadde mange jobber å tilby i konkurranse med de fire store konsulent- og revisjonsfirmaene – Deloitte, KPMG, Ernst & Young og PwC – som skufler unna mange siviløkonomstudenter per år. Konkurransetilsynet ble derfor på lik linje med Finansdepartementet og andre offentlige arbeidsgivere vurdert som risikofylt å søke for studentene.

Risikoen øker også gjennom at offentlige virksomheter ofte er tregere med å nærme seg studentene før de er ferdige med studiene, og de har sene søknadsfrister. Mange siviløkonomstudenter får jobb lenge før de er ferdig med studiene, og det skaper et press blant studentene til å få jobb så raskt som mulig.

Så ikke bare må du la mange muligheter seile på en fjøl ved ikke å søke jobb i privat sektor, sjansen for å få jobb når det bare er utlyst én til to stillinger oppfattes som svært liten. Så med liten kjennskap, dårlig eksponering, få jobber og sent inngrep i jobbsøkerfasen er det kanskje ikke så rart at offentlig sektor ikke fremstår som superattraktivt for de fleste siviløkonomstudentene.

Det er et tap for offentlig sektor at en ikke klarer å tiltrekke seg de unge studentene som skal starte sin karriere. Så hva kan gjøres?

Offentlige virksomheter må se det fra studentenes ståsted og akseptere at skal en vinne kandidater, må en ikke utsette studentene for risikosport.

For NHH og BIs del må vi nok slutte å ignorere den sektoren som ansetter en tredjedel av den norske arbeidsstokken. I tillegg er det kanskje også på tide å vurdere om markedsløsningen på rekrutteringsdagene er den som er best egnet til å få god konkurranse om studentene også mellom offentlig og privat virksomheter.

Kronikken Anser jobb i det offentlige som risikosport sto på trykk i Dagens Næringsliv 4. februar 2019. 



• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post