Kraften i forretningsmodeller
Det sies ofte at ekte bærekraftsforbedringer krever at bedriftene endrer forretningsmodellene sine. Men hva er egentlig en forretningsmodell, og hvorfor er de så viktige i et bærekraftsperspektiv?
Hvem skulle trodd at kull kan være en del av løsningen?
Kan det tenkes at kombinasjonen av to tidligere upopulære fenomener – pyrolyse og kull – kan være en av løsningene på industriens klimaproblem?
Kanskje er ikke kull riktig begrep – men karbon. For karbon er jo ikke fienden, som sirkulærøkonomilegenden William McDonough påpekte da han besøkte oss og et fullsatt auditorium på Norges Handelshøyskole forleden. Dette var et ekko av en berømt artikkel han nylig skrev i tidsskriftet Nature med tittelen «Carbon is not the enemy». For som han påpekte: Det finnes jo mye karbon vi burde være glad i – og glad for!
Vi må derfor skille mellom tre ulike typer karbon, argumenterte han. Først det levende karbonet, som vi finner i jordsmonnet, økosystemene og maten vår, og som er basisen for at vi i det hele tatt kan leve og vokse. Dernest det varige karbonet, som er låst inne i stein og kull og selvsagt i alle de karbonbaserte produktene vi omgir oss med, som bygninger, biler og mye annet. Men så til sist – den egentlige fienden – karbonet på rømmen, eller på avveie, altså utslipp som CO2 og metan, plasten i havet og alle de andre karbonbaserte strømmene som befinner seg i for store mengder på steder der vi ikke ønsker dem og hvor de gjør skade.
Stoler vi mer på de bærekraftige bedriftene?
Med «Sweet Dreams Hotel» og «Youthscape» kosmetikk – begge fiktive – fant forskerne svaret: Bærekraftsforbedringer gjør bedrifter mer tillitvekkende. De oppfattes som mer innovative, og kundene føler seg mer knyttet til dem.
Det er sistnevnte som gir karbon et dårlig navn, og det er der kilden til klimaproblemet og flere andre bærekraftsutfordringer ligger. Det er derfor opplest og vedtatt at vi raskt trenger løsninger for å fange opp karbonet som er på avveie. Og det er her den dynamiske duoen pyrolyse og (bio-)kull kommer inn i bildet.
Sirkulærpionérer med industriovner
Og det var dette som gjorde at vi for noen dager siden befant oss på et industriområde utenfor Fredrikstad. Vi var på besøk hos C.H. Evensen Industriovner (CHE), et selskap i familien til sirkulærpionérene i VOW-konsernet.
Den som kaster, betaler
En av de viktige grunnene til at vi står overfor et bærekraftsproblem, er at det har vært - og er - for billig å kaste, forsøple og forurense. Men nå strammes det til, og i flere og flere sammenhenger settes det i sving betalingsløsninger som gjør det lønnsomt å behandle avfallet vårt som ressurser. Og det viser seg at når den som kaster betaler, er de villige til å endre atferd.
CHE har siden 30-tallet laget industriovner som fyrer på tusentalls grader, men det som pirret nysgjerrigheten vår, var en massiv pyrolysereaktor som CHE er i ferd med å utvikle i samarbeid med andre VOW-selskaper.
Lengre enn en halv håndballbane og høyere enn et fotballmål – reaktoren skal kunne håndtere fem tonn biomasse i timen. Biomassen – som for eksempel kan være avfall fra skogsindustrien, men egentlig en hvilken som helst slags karbonholdig avfallsfraksjon – dyttes gjennom et digert rør som holder knappe 950 grader. Resultatet av pyrolysen er for det første at det genereres en syntetisk gass, som har den heldige egenskapen at den kan være med på å dekke reaktorens eget energibehov.
Men viktigere og mer fundamentalt er det at biomassen som puttes inn i reaktoren, omformes fra karbon på rømmen til varig og levende karbon. For ut av den denne enorme karbonfangeren vil det komme biokarbon som kan brukes til industrielle formål i for eksempel metallurgisk industri, eller – om man skulle ønske det – spres på jordene som jordforbedring.
Teknologi-entusiasme
Slikt biokarbon blir i økende grad sett på som en viktig form for såkalt CCS: karbonfangst og -lagring. Og vi trenger at gigantiske mengder karboner på avveie kan kapres og lagres, enten det er ved hjelp av pyrolyse eller andre teknologier. Kappløpet er i gang. Og entusiasmen for teknologien er til å ta og føle på – ikke bare hos ingeniørene ute på industriparken i Fredrikstad og investorene (inkludert mikroinvestorer som oss) som også var til stede og inspiserte den imponerende reaktoren. For i tillegg er selv store aktører som FNs klimapanel (IPCC) og EU i ferd med å omfavne pyrolysen med full kraft.
Trenger bærekraften litt mer populisme?
Bærekraftsfolk må bli bedre på å fortelle historier som skaper oppslutning. For til tross for rapporter om klimaforandringer, moderne slaveri og arts- og økosystemkollaps, ser vi ikke de nødvendige endringene. Kanskje må det en solid dose populisme til for å mobilisere til handling?
For de som nærleser IPCC-rapportene og høringsuttalelsene knyttet til EUs taksonomi, kan merke seg at pyrolyse blir nevnt stadig oftere. I 2023-rapporten til IPCC løftes for eksempel biokarbonet («biochar») som pyrolysen fremskaffer, frem som en av de viktigste løsningene for karbonfangst. Og dette må gjøres ved å omdanne biomasse på en måte som kaprer og lagrer karbon, slik biokullet gjør. Det vektlegges videre her de fordelaktige egenskapene ved pyrolyse, som blant annet innebærer at toksiner og såkalte «PFAS», helseskadelige stoffer som dessverre forekommer i store mengder avfall, faktisk kan brytes ned av pyrolyse. Og som nyere forskning av en gruppe danske geologer har vist, er pyrolyse mer enn 97 prosent stabilt over lange perioder, hvilket innebærer at karbon på rømmen virkelig kan omgjøres til varig karbon.
Mange er i startgropa
Den digre karbonfangeren som CHE og VOW nå utvikler og produserer, skal installeres hos VOW Green Metals på Hønefoss. Der skal den omforme restmaterialer fra skogindustrien til biokarbon som skal anvendes i metallurgisk industri. Planen er å produsere og drifte en hel armada av slike maskiner som skal bidra til å fange karbon på rømmen. Men CHE og VOW er heldigvis ikke alene om å ta fart i biokarbon-kappløpet, og går man inn på nettsiden til Norsk Biokullnettverk, vil man se at det vokser frem en rekke virksomheter i Norge som har satt denne typen karbonfangst på agendaen.
Forhåpentligvis vil denne bevegelsen kunne påvirke det naturlige karbonkretsløpet ved å fange en betydelig mengde karbon som allerede er på rømmen, og hindre at levende og varig karbon havner på rømmen i fremtiden. Kritiske røster vil si at pyrolyse kun er en litt mer avansert form for forbrenning og at slike teknologier bidrar til økt salg av for eksempel plast fremfor tiltak for å redusere forbruket. Samtidig trekker altså IPCC frem omdanning av biomasse til biokarbon som en av de viktigste løsningene for karbonfangst og -lagring på land.
Her er de tre prosessene Norge må lykkes med for å utvikle en sirkulær økonomi
Hvordan kan vi slanke, bremse og lukke økonomien, spør NHH-forskerne Lars J. Tynes Pedersen og Sveinung Jørgensen i Teknisk Ukeblad.
Det betyr, igjen, at vi må klare å ha to tanker i hodet på en gang. Vi må redusere forbruket av ressurser og vi må utvikle smartere måter å bruke disse ressursene på igjen og igjen. Ikke minst må vi, som McDonough fortalte oss i Bergen, forstå at karbon ikke er en fiende i seg selv – det er karbon på rømmen som må fanges!
Kronikken var først publisert i Teknisk Ukeblad 24. april 2023.