Debatten rundt statsbudsjettet er ganske ensporet. Er det riktig å bruke 2,7 eller 2,9 prosent av Oljefondet? Heldigvis er det for praktiske formål bred enighet om hvor mye oljepenger som skal brukes på budsjettet over tid, og dette er forankret i langsiktige analyser av bærekraften til Norges offentlige finanser.

Stabiliseringspolitikk med litt ekstra pengebruk i dårligere tider kan være viktig, men med finanskrisen ble offentlig sektors andel av fastlandsøkonomien blåst opp - og siden har den ikke kommet tilbake. Ressursallokering og sammensetningen av økonomien bør være i fokus også for stabiliseringspolitikken.

Oljepengene kan brukes til utgiftsøkninger eller skattelettelser. Mellom 2007 og budsjettet for 2016, vokste størrelsen på offentlige budsjetter i forhold til fastlands bnp fra 51 til 58 prosent. Skatteinntektene økte fra 32 til 34 prosent (se figur). Oljepengene ble altså hovedsakelig brukt til å øke størrelsen på offentlig sektor. Det kan svekke vekstevnen til norsk økonomi av en rekke grunner.

• Lavere skatter vil øke økonomisk aktivitet i privat sektor ved at arbeidsetterspørselen og investeringene der går opp. Det er enighet i økonomifaget om at privat sektor er motoren for økonomisk vekst. Det er der fortjenestemuligheter og konkurranse skaper innovasjoner og fremskritt. Med lavere skatter blir det også mer attraktivt å arbeide, noe som kan øke arbeidstilbudet og sysselsettingen.
• Offentlige investeringsprosjekter har ofte lav eller negativ samfunnsøkonomisk avkastning. Som diskutert både av Produktivitetskommisjonen og Thøgersen-utvalget ignorerer regjeringen og Stortinget gjerne nytte- og kostnadsvurderinger av offentlige investeringsprosjekter, selv om Finansdepartementet krever at slike skal foreligge som en del av beslutningsgrunnlaget. Å bevilge penger til prosjekter med lav eller negativ avkastning hjelper ikke for veksten på lengre sikt.
• Det er grunn til å være bekymret for produktiviteten i offentlig sektor. Riktignok vet vi ikke så mye om det som vi skulle ønske, siden det er vanskelig å verdsette det som foregår i offentlig sektor. Det finnes ofte ikke et marked for det som produseres, og vi kjenner dermed heller ikke prisen. Basert på nasjonalbudsjettet for 2016 ser det imidlertid ut til at det er et relativt stort forbedringspotensial i utdannelse og helse, og at det på mange oppgaveområder er stor forskjell mellom de mest og minst effektive innad i offentlig sektor. For eksempel beregner produktivitetskommisjonen et produktivtetspotensial på 15 prosent i sykehusene og 45 prosent i SFO, hvis alle ble like gode som de beste.
• Stor offentlig sektor gjør at tilsvarende mindre del av bnp produseres under konkurranse. Det gir sannsynligvis høyere kostnader og mindre igjen for pengene. I tillegg er jo staten en stor eier i norsk næringsliv og dermed aktiv i mange private markeder (som NSBs busser). Dette svekker etableringsviljen og dermed konkurransen i disse markedene.

Det er naturlig at offentlig sektor tar seg av mange av de oppgavene den har i dag, og mye gjøres sikkert kostnadseffektivt og holder bra kvalitet. Men vi er allerede i en situasjon hvor konsumet i offentlig forvaltning har økt mye. Hvor får vi da mest ut av en ekstra krone fra Oljefondet: I en større offentlig sektor, eller ved å gi mer plass til privat sektor? Dette er det egentlige spørsmålet hvis en vurderer ekspansiv finanspolitikk.

Noen vil kanskje innvende mot argumentene over at visse beregninger har vist at skattelettelser er lite treffsikre for å redusere arbeidsledigheten. Å ansette folk i offentlig sektor direkte er bedre, hevdes det. Det er opplagt at vi kan redusere ledigheten på kort sikt ved å ansette alle ledige på et offentlig kontor, men det gir lite vekst i økonomien på lengre sikt.Oljebremsen bør heller møtes med tiltak som styrker omstillings- og vekstevnen i norsk økonomi.

At finanspolitikken ikke er mer ekspansiv enn at pengepolitikken får virke, er en meget bra start. Å gi økt rom for privat sektor i stedet for en ekspansjon av offentlig sektor, ville være en god fortsettelse. Med strammere budsjetter i offentlig sektor, vil en kanskje også klare å løse oppgavene smartere slik at Norges innbyggere likevel kan nyte omtrent like gode offentlige tjenester.

Se på oljeindustrien, der ser det ut til at trangere budsjetter, etter mange gode år, har gitt formidable kostnadsreduksjoner. Klarer vi noe lignende i offentlig sektor?

Innlegget var på trykk i Dagens Næringsliv 3. oktober 2016.

Forskningsnytt fra NHH

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post