Statskupp i eiendom
Eiendomsskatt bør ikke gis til staten og bør ikke kalles en formuesskatt, skriver professor Gunnar S. Eskeland.
Spørsmålet er viktig nå fordi formuesskatten foreslås omgjort til en nasjonalstatens boligskatt. Men bolig, bil og hytte utgjør en fallende andel av velstanden i øvre middelklasse og oppover. Som formuesskatt blir nyskapningen derfor uegnet når grunnlaget utelukker «arbeidende kapital».
Såkalt arbeidende kapital arbeider utenfor hjemmet - bankinnskudd, aksjer og bedrifter - så dermed formuesbeskattes bare verdier i bolig, hytter, biler og båter. Utelukkelsen gjør at de store formuene unnslipper.
Argumentet for en lokalt basert eiendomsskatt ligner argumentet for privat eierskap til sykkel, bolig og bedrift. En eier sørger for at ting virker, treffsikkert og nøysomt. Nå avhenger effektiviteten og verdien i boligen og sagbruket også av omgivelsene, og omgivelsene «eies» gjennom kommunen.
Kommunen bør disponere en del av kaken
Kommuner som jobber med omgivelsene bør derfor disponere en del av kaken - eiendomsverdiene - enten disse vokser eller krymper. Kommunen blir litt som en bedrift: hvis verdier skapes, så får den penger.
Et problem vil være at konkurransen mellom kommuner ikke blir særlig skarp: Bergensbedrifter flytter ikke lett til Voss, og striler flytter ikke lett til byen eller Toten. Men lokalpolitikere som skaper noe kan belønnes på sikt av entusiasmen i flyttere, velgere eller begge. Derfor kan det hjelpe godt hvis de må be om betaling fra de eiendommene som angivelig drar nytte av politikken.
Vi bør fremelske lokale drivkrefter
Viktige fordelings- og distriktshensyn krever nasjonale overføringer. Men nettopp fordi mye - inntekter og annet - bestemmes av nasjonalstaten, bør vi fremelske det lille vi kan finne av lokale drivkrefter for fremsynte beslutninger og effektivitet.
Hvis lokale kvaliteter som luftkvalitet og effektiv transport, god skole, havn og politikonstabel smaker mer enn de koster, vil inntekter fra eiendomsskatten reflektere dette, og kongeriket fungerer.
Effektivitetsargumentet.
At stol-leken i Norge om ansvar og handlefrihet forkludrer, ser vi ofte. Hvorfor skal en minister annonsere at kommunale bassenger skal fylles, eller en annen gi belønningsmidler for lokal kollektivpolitikk som hun liker?
Effektivitetsargumentet krever lokalt bestemt eiendomsskatt. Skatten vil da ikke gi fradrag for gjeld, og vil typisk gjelde næringseiendom så vel som bolig.
Lokal eiendomsskatt gir nyskaping
I motsetning til formuesskatten er eiendomsskatten altså ikke motivert av fordelingshensyn. Fordelingspolitikk bør som kjent legges til nasjonalstaten, siden lokalt blir den kraftløs.
Skattesystemet vårt er godt, og med høyt kollektivt ambisjonsnivå trenger vi det mer enn andre land. Effektiviseringspotensialet i privat og offentlig sektor, og i miljøpolitikken, krever at handlefrihet knyttes til ansvar. Slik blir lokal eiendomsskatt viktig, og nasjonalstaten bør ikke få avskjære denne kilden til disiplin og nyskaping.
Artikkelen var på trykk i Aftenposten 1. mars 2016.