For mye smågodt?
Kan næringsminister Monica Mæland ha spist for mye smågodt? Tiltakene for økt konkurranse mellom matkjedene er i alle fall tannløse, skriver NHH-professor Øystein Foros og UiO-professor Erling J. Hjelmeng i DN 23. mars.
Kan det være altfor mye billig smågodt som har fått næringsministeren til å tilby konkurransedirektør Lars Sørgard tannløse virkemidler i dagligvaremarkedet?
Tiltakspakken som Mæland og Sørgard lanserer (DN 15. mars, samt pressemelding samme dag), skal gi mer konkurranse i dagligvaremarkedet. I realiteten er den nok mer egnet til å parkere konkurransediskusjonen til neste stortingsperiode.
Høye priser og begrenset utvalg
Hvis noe skal utredes, hadde det kanskje vært bedre om Mæland og Sørgard hadde stilt seg foran speilet. Konkurransetilsynet og politikerne har vært sentrale bidragsytere til å godkjenne den strukturen vi har. Fusjon mellom rødt og hvitt kjøtt - Gilde og Prior - ble godkjent, og ifjor ble markedsstrukturen effektivt låst til tre dominerende kjeder ved aksepten av Coops kjøp av Ica.
Tollvernet har politikerne derimot ikke villet gjøre noe med. Så en viktig årsak til høye priser og begrenset utvalg i Norge er et resultat av en ønsket politikk.
La oss se litt i bakspeilet på Konkurransetilsynets praksis. Coops oppkjøp av Ica eliminerte det gjenværende potensialet for etablering av en utenlandsk kjede (en slik potensiell kjede kunne fått fotfeste med oppkjøp av Ica). Dette ble ikke nevnt i vedtaket, der all oppmerksomhet ble viet lokal konkurranse på små og mellomstore steder. NAFs veibok kunne ikke vært mer detaljert om steder som Verdalsøra, Stathelle og Berkåk.
Ut fra vedtaket anså tilsynet alternativet til en slik fusjon å være et innkjøpssamarbeid for Ica med enten Rema 1000 eller Coop. Et slikt innkjøpssamarbeid ville realisert de samme effektivitetsgevinstene knyttet til innkjøp og distribusjon som en fusjon. Så hvorfor velger ikke Konkurransetilsynet da å si nei til Coops oppkjøp av Ica?
Svaret får man i alle fall ikke ved å lese tilsynets vedtak.
Saken kommer som en boomerang
Svaret kan vi kanskje finne i forløperen til Coops oppkjøp av Ica. Ica ønsket i 2013 å inngå et innkjøpssamarbeid med Norgesgruppen. Det ble midlertidig stoppet, og i en pressemelding fra tilsynet kom det frem at Icas butikker ville konkurrere mindre med Norgesgruppens butikker under et slikt samarbeid; samarbeid på innkjøp og distribusjon ville bli overført til butikknivå.
Siden saken om innkjøpssamarbeid mellom Norgesgruppen og Ica aldri ble avsluttet, har tilsynet av uforståelige årsaker valgt ikke å offentliggjøre sine vurderinger. Og som nevnt var det ingen vurderinger av dette i Konkurransetilsynets vurdering av Coop-Ica-fusjonen.
Nå kommer saken antagelig tilbake som en boomerang for tilsynet. Ved årsskiftet ble det kjent at Norgesgruppen overtar som leverandør til Bunnpris. Bunnpris har i noen år hatt et slikt samarbeid med Rema 1000. Bunnpris-samarbeidet representerer ytterligere styrking av Norgesgruppens kjøpermakt, og det sentrale spørsmålet er hvordan dette påvirker konkurransen på butikknivå overfor forbrukerne.
Sagt på en annen måte: Er det mindre skadelig at markedsleder Norgesgruppen overtar 4,5 prosent av markedet fra sin skarpeste konkurrent (markedets tredje største - dvs. en «sekspoengskamp), enn at gruppen overtar drøyt ti prosent fra det sløve og ineffektive Ica?
Svaret får vi i løpet av 2016.
Lite nytt
Tilbake til Mælands tiltak, som er: utvidet meldeplikt ved fusjoner, ny inngrepshjemmel, ekstern utredning av etableringshindre og undersøkelse av pristransparens mellom kjedene. Lite nytt.
Markedsstrukturen har utviklet seg på tross av at vi historisk har hatt en svært omfattende meldeplikt for fusjoner, og fusjonskontroll kan uansett ikke benyttes for å skape ny konkurranse.
Inngrepshjemmelen har departementet allerede selv, gjennom konkurranselovens paragraf 14 om konkurransefremmende tiltak. Er næringsministeren redd for å benytte denne? En ny utredning vil sannsynligvis bare tjene økonomiske konsulentselskaper og advokatfirmaer.
At Konkurransetilsynet følger opp informasjonsutveksling mellom kjedene hører allerede med til dets sentrale oppgaver etter loven (og har vært anvendt tidligere, for eksempel overfor AC Nielsens i 2006).
For forbrukerne er tiltakspakken antagelig bedre enn de populistiske og misforståtte tiltakene som vi har sett fra matmaktutvalget i 2011 og nå ser satt ut i livet med Forbrukerrådets merkelige matportal - som i beste fall ikke reduserer konkurransen.
Artikkelen ble publisert i Dagens Næringsliv 23. mars 2016