Polarheltens pengedrømmer
20. mai var det 100 år siden Ernest Shackleton dukket opp fra isødet etter en av polarhistoriens største overlevelsesbragder. Jubileet ble markert med britisk pomp og prakt i Westminster Abbey.
Denne maidagen i 1916 kom Shackleton med to av sine mannskaper til hvalstasjonen Strømnes på Sør-Georgia. De hadde krysset øya etter å ha seilt en livbåt fra Elephant Island i Antarktis, der resten av det skipbrudne mannskapet fra «Endurance» befant seg. Ekspedisjonen hadde som mål å bli den første som krysset hele det antarktiske kontinent, men skipet ble skrudd ned av isen alt før ekspedisjonen egentlig var begynt. Det hele ble i stedet en lang og utrolig vei tilbake til sivilisasjonen.
Ettertiden har vært spesielt opptatt av Shackletons lederegenskaper. For en økonomisk historiker med polare interesser, er det i tillegg et annet aspekt som fascinerer. Hans polare ambisjoner var kombinert med økonomiske motiver. Jakten på penger og sponsorer hadde han til felles med andre polareventyrere. Mer spesielt for Shackleton var at han også hadde forretningsplaner og økonomiske forventninger knyttet til selve ekspedisjonen.
Vitenskapelig siktemål
Shackleton var første gang i Antarktis i 1901. Ekspedisjonen hadde et vitenskapelig siktemål, men det forhindret likevel ikke Shackleton i å fantasere om mulig oppdagelse av verdifulle metaller som kunne gjøre ham velstående. Etter å ha kommet tilbake til England tok forretningsplanene en mer nøktern form. Han etablerte en tobakksforretning i London. Det ble ingen stor suksess.
I 1907 dro Shackleton igjen sørover. Målet var å nå Sydpolen. De kom nærmere polen (88 grader) enn noen hadde vært før dem, og det gjorde Shackleton berømt. Han trodde også at turen ville gjøre ham rik, men pengene strømmet ikke inn. Etter hjemkomsten i 1909 ble det bok og foredrag i Europa og i USA, men ekspedisjonens finanser forble, som en av Shackletons biografer har uttrykt det, «a glorious muddle».
Ekspidisjonsplaner
Det gikk nå flere år der Shackleton arbeidet med både nye ekspedisjonsplaner og luftige forretningsplaner. Han syntes alltid å være på jakt etter det umulige; de spektakulære, men samtidig trygge investeringer. Mest konkret var et hvalfangstselskap på Sør-Georgia og Falklandsøyene, men planene ble skrinlagt.
Da han var tilbake fra isødet i 1916 ble oppmerksomheten vendt mot nord. Han investerte, uten hell, i et britisk selskap som skulle lete etter kull, gull og jern på Svalbard. Mens krigen ennå varte, ble han sendt til Murmansk-området for å arbeide med forsyningen av britiske tropper. Dette ledet til nye forretningsplaner. Han ville starte gruvedrift, fiske og andre forretninger. Han søkte om å leie større landarealer, inkludert et stort havneområde i Murmansk. Heller ikke dette ble noe av. Igjen måtte Shackleton søke tilbake til det han behersket, og som i hvert fall ga noen inntekter. Han skrev ferdig boken South - som ble en bestselger. Foredragsturneene fortsatte. Og igjen var en ny ekspedisjon under planlegging.
Shackletons siste ekspedisjon med «Quest» skulle egentlig gå til kanadisk Arktis. Mer enn noen gang var formålet økonomisk betinget, med håp om å oppdage ressurser. De kanadiske myndighetene ga imidlertid aldri grønt lys, og «Quest» seilte i stedet i 1921 mot Antarktis. Det skulle nå letes etter metaller og mineraler. Havnemuligheter for hvalfangst skulle utredes. Perlejakt i Stillehavet var til og med på arbeidslisten.
Det forble igjen med planene. 5. januar 1922 da «Quest» var ved Sør-Georgia på vei til Antarktis, døde Shackleton av hjerteinfarkt bare 47 år gammel.
Shackleton ble aldri rik. Det manglet ikke på forsøk. Han var optimist, antagelig med nokså urealistiske forestillinger om egne økonomiske talenter. Under et opphold på Finse i mai 1914, lå han i teltet og skrev brev til sin kone: «I am glad to say that the funds are coming in well». Det var oppmuntrende ord, men neppe mye mer enn det.
Innlegget var på trykk i Dagens næringsliv 21. mai 2016.