Hopp og sprett i miljøpolitikken
En hare som spretter til «forbud mot bensin- og dieselbiler», hvor havner den neste gang?
I Norge har vi miljøkunnskap, ambisjoner, forlik, og penger. Så hvorfor får vi en miljøpolitikk som er så springende og uforutsigelig?
Nå kaster altså politikere seg rundt og annonserer - helt åpenbart opprømte over egne krefter og kreativitet - nasjonalt forbud.
Forbud er feil
Vi har faktisk virkemidler nok, forberedelser nok: Forbud er feil, blant annet fordi det er nytt, men ikke bare derfor. Vedtaket var visst ikke et vedtak likevel, derom strides nå vedtakerne. Men inntrykket av at alt kan skje i politikken i et land der statsmakten er sterk, det har bygget seg opp over tid.
Norge satte i gang med klimabeskatning av biler overraskende over natten i 2006, som om klimaproblemet var plutselig og enerådende. Ganske elegant, men dieselkorreksjonen grunnet lokalmiljø satt langt inne: Det å vedgå feil er smertefullt. Svingende grunnlag og slagferdighet gjør at vi får politikk som er vinglete og kostbar.
Nå er det klinkende klart at klimagassutslipp kan skvises ut av norsk transport i den grad politikerne vil, enkelt og elegant med CO2-prisen i engangsavgiften, drivstoffavgifter, kollektivsubsidier, rushtidsavgifter og bomringer.
Skriker etter en dirigent
Dette er et velutstyrt orkester av virkemidler. Det skriker bare etter en dirigent. Med selvdisiplin. Utslippsreduksjonene koster mye. Politikere som forestiller seg at de gjør samfunnet en tjeneste og at noe blir billig når de velger overraskelser og forbud er i beste fall uinformerte.
Virkemiddelbruken bør være teknologinøytral, og de nullutslippsbilene vi anskaffer bør brukes mye, og i byer der også luftforurensning er et problem. Derfor blir det feil å bruke nasjonale virkemidler, feil å bruke bare nybilpolitikk, feil å gi elbilunntak, og feil å bruke forbud.
Det er viktig å bruke lokale virkemidler, siden vi bør ønske at skitne byer får utslippsfrie biler, at bygdene får de skitne bilene, og at de som kjører lite har gamle og ineffektive biler, og at seter og biler deles.
Ingenting av dette krever forbud.
Manglende respekt
Det triste med forbudslinjen, og med lettsindig omgang med overraskende og kraftige ord, er den manglende respekt som politikerne viser for folks hverdag og behovene til folk og bedrifter, bygd og by. Man vifter ikke vimsende rundt med slegge, selv om man er sterk. Ikke hos folk man er glad i. Folk og bedrifter må da bli redde og miste respekt. De vil holde seg på avstand - og holde seg for nesen.
Det burde være enkelt i Norge å diskutere mål, deretter strategi og virkemidler, enes, og så eventuelt variere litt med styrken i virkemiddelbruken ved politiske vaktskifter. Hvorfor kraftige u-svinger og finter, hvis det beste du kan ønske deg er at folk vet hvor du vil, stoler på deg, og innretter seg deretter?
I miljøpolitikken finner jeg ofte, blant ingeniører, naturvitere og økonomer, en forestilling om at det eneste som betyr noe er realiteter, hva som faktisk gjøres. Det er veldig galt. Det har mye å si hva slags ord du bruker, at du gjør deg forstått, og at du er bevisst både tillit og forventningsdannelse.
Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 13. juni 2016.