Staten bidrar til forbrukslånsvekst
Lav avgift i Bankenes sikringsfond gjør det altfor lønnsomt å drive forbrukslånsbank. Staten bør ikke legge til rette for veksten.
Den siste tiden har det vært en rekke oppslag i media om veksten i forbrukslån og aggressiv markedsføring av slike lån. Mange har pekt på økt risiko som følge av låneveksten, både for landets økonomi og for den enkelte låntager. Flere har etterlyst mer regulering og et gjeldsregister som gir bedre oversikt over den enkeltes lån.
Vi mener at en viktig årsak til veksten i forbrukslån er mangelfull regulering. Med bedre regulert bankmarked, der bankenes risiko blir inkludert i finansieringskostnader, ville finansieringskostnadene for forbrukslånsbankene vært høyere og fortjenesten mindre. I så fall ville vi ikke hatt den store veksten i forbrukslån.
På lik linje med tradisjonelle banker kan forbrukslånsbankene bli medlemmer i Bankenes sikringsfond. Medlemskap innebærer at hver sparekunde sikrer innskuddet sitt med inntil to millioner kroner.
Med nåværende avgiftssatser for medlemskap i Bankenes sikringsfond legger staten til rette for at det er svært lønnsomt å drive forbrukslånsbank: Bankene gir forbrukslån til 10-20 prosent rente, finansiert av bankinnskudd til litt under to prosent innskuddsrente.
Siden sparekundene er sikret gjennom bankinnskuddsgarantien trenger ikke sparekundene være bekymret for at banken tar høy risiko ved å gi usikrede lån. Tvert imot setter folk gjerne sparepengene sine på høyrentekontoer som gir høyere rente enn det tradisjonelle banker tilbyr.
Vi mener at medlemsavgiften i Bankenes sikringsfond bør ses på som en forsikringspremie som banken må betale for garanterte innskudd. Dess høyere risiko det er i bankens utlånsportefølje, dess høyere bør forsikringspremien være.
På samme måte som bilister kan forsikre bilen sin, kan altså banken forsikre kundenes sparepenger. Et forsikringsselskap krever høyere forsikringspremie for uvørne bilister enn for bilister som kjører forsiktig. I dag er den faktiske medlemsavgiften i Bankenes sikringsfond i liten grad risikobasert og inneholder elementer som i sum kan medføre at forbrukslånsbanker ikke betaler vesentlig høyere avgiftssats for medlemskap i Bankenes sikringsfond enn mer tradisjonelle banker.
Det er som å kreve omtrent samme premie fra en god og en dårlig bilist.
Dagens situasjon er at flere og flere forbrukslånsbanker etableres for å delta i den gunstige garantiordningen. Uten garantiordningen ville finansieringen for forbrukslånsbankene blitt dyrere.
Forskjellen i finansieringskostnad med og uten garanti kan ses på som et mål på subsidien fra staten til eierne av forbrukslånsbankene. Medlemsavgiften for forbrukslånsbankene i garantiordningen er lavere enn fordelen medlemskapet gir. Subsidieringen av forbrukslånsbankene blir synlig først dersom forbrukslånsbankene får store tap. Da må de risikofylte bankene støttes eller bli satt under offentlig administrasjon.
De mer konservative bankene og staten - og derved skattebetalerne - må i siste instans betale innskuddsgarantiene.
Vi foreslår at avgiftssatsene for medlemskap i Bankenes sikringsfond endres slik at de gjenspeiler risikoen i hver banks utlånsportefølje. Utlånsporteføljen til forbrukslånsbankene har mye høyere risiko for tap enn utlånsporteføljen til mer tradisjonelle banker som først og fremst tilbyr lån med sikkerhet i eiendom eller andre eiendeler.
En høyere og mer korrekt forsikringspremie for forbruksbanker vil forhåpentlig bidra til mindre aggressiv markedsføring og stopp i veksten av forbrukslån. Vi foreslår altså ikke mer regulering av forbrukslånsbanker, men bedre regulering ved at forbrukslånsbankenes høye risiko gjenspeiles i avgiften de betaler for å forsikre sparekundenes innskudd.
Med en slik ordning kan vi i hvert fall få en slutt på at det er staten som legger til rette for forbrukslån.
Bankenes sikringsfond
- Bankenes sikringsfond garanterer opp til to millioner kroner for hver innskyter i hver enkelt medlemsbank
- Et medlems årsavgift skal settes til summen av en promille av samlet garantert innskudd og 0,5 promille av beregningsgrunnlaget for kapitaldekningskravet
- Medlemmer med høyere kjernekapital enn åtte prosent får et fratrekk i avgiften, mens medlemmer med lavere kjernekapitaldekning får et tillegg i avgiften
Denne kronikken sto på trykk i Dagens Næringsliv 6. desember 2016.