Galt svar, galt spørsmål
NRK kan gå til staten når det tradisjonelle inntektsgrunnlaget blir borte. Andre norske mediebedrifter kan ikke det.
Hvordan vil det gå med NRK den dagen tv-apparatene og lisensinntektene forsvinner og fanklubben fra etterkrigsgenerasjonen er borte?
Hvis utvalget som har sett på fremtidig kringkastingsfinansiering vinner gehør, kommer det til å gå aldeles utmerket. Da vil alle norske husstander måtte betale en egen NRK-skatt med samme beløp pr husstand - uansett om den består av én person eller ti, uansett om inntekten er 20 millioner eller 200.000, og uansett om de ser på gullrekka eller Netflix.
Utvalget foretrekker å kalle skatten et «NRK-bidrag» og det ønsker å holde skatteetaten utenfor og la lisenskontoret i NRK ta seg av innkrevingen, men det forandrer ikke realiteten - en myndighetspålagt betaling som ikke er knyttet til en vare eller tjeneste, er en skatt.
Drastisk skritt
Ikke bare er det en skatt - det er alle samfunnsøkonomers drømmeskatt: En skatt som ingen kan unnslippe eller påvirke, og som derfor ikke har noen uheldige incentiveffekter!
Problemet med slike rundsumskatter er vanligvis at fordelingsvirkningene er uakseptable. Foreløpig har jeg imidlertid ikke registrert protester fra Youngstorget, så noen urettferdig fordelte tusenlapper i året er tydeligvis en pris selv de som lever av å ha sosial samvittighet kan godta bare formålet er aktverdig nok.
Men er det?
At NRK ikke kan fortsette med å være finansiert gjennom lisensavgift på eiere av TV-apparater, er åpenbart. At det hverken er praktisk eller hensiktsmessig å utvide lisensavgiften til også å omfatte eiere av annet utstyr som kan brukes til å se på levende bilder, er nesten like åpenbart. Derfra til å innføre en særskatt, er imidlertid et rimelig drastisk skritt.
Finansiering over statsbudsjettet
Det måtte da være enklere og mer rettferdig å avskaffe lisensen, finansiere NRK over statsbudsjettet, og dekke inn ekstrakostnadene med en liten økning i vanlige skatter? NRK kunne få like mye å rutte med, alle med lav skatteevne ville komme bedre ut, mens de av oss med bra økonomi måtte betale litt mer.
Et argument som brukes mot en slik løsning, er at den vil true NRKs politiske uavhengighet. Hvis stortingsflertallet ikke liker det de ser og hører, kan de kutte bevilgningene.
Resonnementet er plausibelt, men det gjelder i så fall ikke bare for NRK - det gjelder i like stor grad for universiteter, teatre, domstoler og sykehus. Ja, for det er vel ikke slik at kritisk TV-journalistikk er viktigere enn fri og kritisk forskning, et fritt og provoserende kulturliv, uavhengige domstoler eller leger som ikke skal se seg nødt å gå på akkord med sin faglig integritet? Neppe.
Skulle politisk uavhengighet tilsi en særskatt for NRK, måtte vi derfor umiddelbart innføre tilsvarende særskatter for alle andre samfunnskritiske oppgaver. Da ville det ikke bli mye igjen for demokratiet å ta seg av.
Galt spørsmål
Den friheten NRK i virkeligheten vil miste om Marienlyst kommer inn på statsbudsjettet, er friheten til å gjøre en dårlig jobb. Hvis seerne og lytterne mister tilliten til, og sansen for, NRKs tilbud, vil den politiske oppslutningen om bevilgningen forsvinne.
Det er uklart hva NRKs allmennkringkasteroppdrag egentlig skal være. De fleste vil imidlertid godta at oppdraget ikke vil være oppfylt den dagen folk flest slutter å se eller høre på programmene. Bred og begeistret oppslutning fra seere og lyttere vil måtte være minstekravet til en allmennkringkaster. Så lenge NRK oppfyller det, vil det heller ikke være noen fare for at stortingsflertallet vil svikte kanalen.
Spørsmålet jeg startet med, er derfor galt. NRK kan gå til staten når det tradisjonelle inntektsgrunnlaget blir borte. Andre norske mediebedrifter kan ikke det. De kommersielle tv-kanalene sliter både med strømmetjenestekonkurrenter og med reklamealgoritmene til Youtube og Google, avisene opplever at det er lettere å bli digitale enn å tjene penger på det.
Spørsmålet vi burde stille, er derfor ikke hvordan NRK skal klare seg, men hva vi kan gjøre for å forhindre at det bare bli NRK som klarer seg.
Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 9. juli.