Politisk ansvar for skattehjelpen
Det holder ikke at en minister gir «likes» eller «dislikes» til én banks handlinger. Hun bør bruke eller endre loven, skriver professor Gunnar Eskeland.
Nesten alle nordmenn blir og bør bli sinte over at en velplassert og sertifisert bank har gjort seg nyttig i skatteunndragelse, enten bankens handlinger er ulovlige eller ikke.
Men i hvilken kapasitet eller sammenheng er det at finansminister Kristin Halvorsen sa til banksjef Rune Bjerke at «dette med DNB og Luxembourg og selskap på Seychellene liker jeg dårlig»? I samme viktige sammenheng mumler en motvillig og rødmende banksjef i knebukser: «Jeg skal ikke gjøre det mer».
Finansministeren er ikke noen hvem som helst. Hun er grovsmeden på Bankplassen: med større slegge enn de fleste, på godt og vondt.
Burde skje åpent
Samtalens sammenheng var ikke at staten ser seg selv som eier i DNB; da ville det vært håndtert mellom næringsdepartementet og styreformannen, respektfullt overfor andre eiere og strukturer forøvrig. Daværende eier, næringsminister Dag Terje Andersen, ytrer i dag - tilbakelent - at han er skuffet over at ikke banksjefen fulgte opp når finansministeren hadde sagt det hun hadde sagt.
Andre mulige sammenhenger kan ha vært at finansministre skal inndra skatter fra banker og deres kunder, men de håndterer også banksektoren på mange andre måter. Aktivitetene involverer innkjøp, lovforberedelser, forskrifter og konsesjonsyting, men skal typisk skje gjennom storting eller slike enheter som skatteetater, finanstilsyn, sentralbanker, politikonstabler og domstoler.
Hvis ministeren bare skal proklamere «hva hun synes», burde det skje åpent og involvere andre banker og bransjeorganisasjoner.
Risikerer fallgruver
Det er ingen tvil om at vi har folkestyre i Norge. Det blir ikke norsk ulv i Oslo eller spelsau i lierne hvis ikke vi vil det, ei heller norske postkasser på tropestrender eller statsansatte i Luxembourg.
Trolig kan folket styre mer effektivt - folket kan få det mer som det vil - ved at vi skiller skarpere på roller og kapasiteter og sammenhenger. Staten bør vel styre finanssektoren i hovedsak ved lover og regler formulert av folkevalgte, i åpent terreng. Hvis skattesnyteri defineres av sindige lovgivere, så kan snytere og hjelpere bures inn av politi og dommere med fint avgrensede ildtenger og glohauger.
Vår ambisiøse nasjonalstat risikerer kanskje fallgruver når det gjelder godhet. Vi er så ofte enige om godt og vondt at ingenting er galt hvis det skjer i det godes navn eller tjeneste. Men kanskje kan vi få gode banker ved lovgivning og fengsling av lovbrytere, og forøvrig la slemme og snille konkurrere om kapital og kunder og personale?
Hvis jeg var frivillig bankaksjonær eller ansatt, kunne jeg ha engasjert meg i hva slags folk som styrer og leder banken og hva den gjør i luxembourg, men neppe via sittende finansministre.
Nesestyvere
Hvis vi tror at offentlig eierskap kan hjelpe på lovlydighet, folkeskikk eller etikk, så har vi fått noen nesestyvere i sektorer som energi, omsorg, finans, telekom, gjødning, gruvedrift, transport og metaller. Dette gjelder forvaltningsutfordringer som miljø og sikkerhet; barnearbeid, likestilling og arbeidstidsbestemmelser, sjefsavlønning, skattesvik og korrupsjon.
Der hvor offentlig eierskap ikke er nødvendig, kan selvfølgelig tilbaketrekning være et skritt for å skjerpe rolleforståelsen og måloppnåelsen. Men i et moderne samfunn vil det offentlige være allestedsnærværende uansett, så noen stor lettelse i krav om avgrensning og rolleforståelse får vi neppe gjennom slike taktiske tilbaketrekninger.
Selv ikke for opplagt viktige mål som å styrke folkets skattemakt og bekjempe kriminalitet - nasjonalt og internasjonalt.
Skal statsmakten styre næringsvirksomhet mot etisk mer høyverdig enn «bare» lovlydighet, bør vi spørre hvordan og hvorfor - og begge er krevende spørsmål.
Kanskje bør en styrke i en demokratisk styreform være at vi kan la lovens standard følge den del av våre etiske krav som kan forankres kollektivt?
Innlegget var på trykk i Dagens Næringsliv 7. april 2016.