Foretak må ha sterkere insentiver til å kontrollere egne aktiviteter og gode muligheter for å rapportere om det som eventuelt går galt.
Professor Tina Søreide, Institutt for regnskap, revisjon og rettsvitenskap
Kampen mot korrupsjon
I kampen mot korrupsjon er det viktig at økonomene ikke lar juristene dominere fullstendig, mener professor Tina Søreide.
Ansettelsen av korrupsjonsekspert Tina Søreide som professor i jus og økonomi ved NHH er som et tegn i tiden. Satsingen på feltet er ikke eldre enn at den nyslåtte professoren selv har fulgt nesten hele utviklingen. I lang tid har juristene fått dominere feltet, men nå er det på tide at økonomene tar mer plass og bringer resultater i fokus, mener hun.
Startskuddet
– Det har ikke alltid vært en selvfølge for økonomer at korrupsjon er et problem, sier Tina Søreide, Institutt for regnskap, revisjon og rettsvitenskap.
Den faglige interessen for korrupsjon som mange opplever i dag, startet på midten av 90-tallet, mener hun.
– På den tiden tok jeg mastergrad, og Verdensbankens president James Wolfensohn hadde nettopp holdt sin nå berømte «Cancer of corruption»-tale. Den ble et paradigmeskifte for feltet, sier Søreide.
Skadevirkninger
FN, OECD og Transparency International hadde alt begynt å jobbe med problemstillingen, men Wolfensohn og Verdensbanken satte temaet på den politiske dagsordenen – og dermed ble også forskning etterspurt.
– Selvsagt var ikke bestikkelser sett på som uproblematisk før dette, men at skadevirkningene var av generell karakter satt lenger inne. Flere økonomer beskrev korrupsjon som en pragmatisk løsning i møte med et tungt og ineffektivt demokrati for å få velferdsfremmende handel og investeringer til å fungere, sier Søreide.
Den rettslige utviklingen på feltet har vært imponerende siden 90-tallet, men det tar tid å endre holdninger. Først i fjor kom G20-landene til enighet om å akseptere at korrupsjon er skadelig.
NHO i skinnende rustning
Rundt årtusenskiftet bygget det seg opp et internasjonalt momentum for antikorrupsjonslovgivning, som også Norge ble en del av. Regler om bestikkelser ble innlemmet i straffeloven som følge av at vi signerte Europarådets strafferettslige og sivilrettslige konvensjoner mot korrupsjon.
Nesten samtidig fikk vi OECD-konvensjonen om hvordan bestikkelser utenlands bør kunne straffeforfølges hjemme.
– Dette var altså ikke en agenda norske politikere hadde kjempet frem, men snarere en vi fikk dyttet på oss fra Europa og USA, forteller Søreide.
NHO svært viktig
Men én norsk organisasjon vil hun gi honnør til for å ha vært tidlig ute med en proaktiv holdning til korrupsjon.
– NHO var en av de viktigste aktørene for å få antikorrupsjon på agendaen i Norge.
Det oppdaget Søreide da hun spurte NHO om de ville samarbeide om datainnsamling til hennes doktoravhandling. De svarte ja, men da hun ville utvide undersøkelsen til resten av Norden, var svaret at det nok ville bli vanskelig.
– Næringslivsorganisasjonene i de andre landene var nemlig lite villige til å plage bedriftene sine med tiltak mot bestikkelser.
Da Søreide senere begynte å jobbe i Verdensbanken, så hun hvordan spillet var i mange land og skjønte at NHO hadde spilt en spesiell rolle.
Til sammenligning har Chamber of Commerce i USA gått til angrep på antikorrupsjons-kampanjer flere ganger og skrevet kritiske rapporter om hvordan antibestikkelsesreglene i USA skader amerikanske interesser.
Norge i Angola
I en globalisert verden blir økonomi også fort politikk.
I 2014 uttalte Søreide følgende til magasinet Forbes:
«Når befolkninger er fanget under korrupte politiske systemer, må ikke det internasjonale samfunnet fortsette å behandle disse som totalt legitime. Selv ikke når de har store naturressurser eller er viktige militært».
– Les Angola, sier Søreide.
Statseide Statoil er til stede i Angola og har fått kritikk blant annet for utbetalinger til et ikke-eksisterende forskningssenter. Søreide kjenner situasjonen i Angola og mener majoriteten av befolkningen er fanget i en fattigdomsfelle skapt av det kleptokratiske regimet, som altså er totalt autoritært og korrupt.
Dystert bilde
– Myndighetene i Angola gjør mye for å få et bedre image og prøver å fremstå positivt for dem som opererer der. Men når vi ser på alt det vi har av data på styresett, menneskerettigheter og utvikling, er det et dystert bilde, sier Søreide.
Hun mener korrupsjon i slike situasjoner faller mellom to stoler. De statlige selskapene forsvarer seg med at de ikke kan blande seg inn i politiske saker, og at de forholder seg til lovverket og de kontraktene de har inngått. Samtidig er norske politikere opptatt av ikke å overstyre statlige selskap.
– Mens Norge blir stadig rikere på forretninger i land med korrupte ledere, er det ingen som tar ansvar for korrupsjonsproblematikken.
Ansvar?
Selv om det internasjonale samarbeidet mot korrupsjon har kommet langt, er det et stykke igjen før vi har et politisk samarbeid som kan håndtere slike store myndighetsutfordringer i enkeltland, sier Søreide.
– Har Statoil et bredere ansvar i Angola?
– Statoil er bare en brikke, og de gjør nok mye riktig. De tillater fagforeninger, de fremmer sikkerhet, miljøhensyn og så videre. At inntektene de overfører til den angolanske staten, ikke utvikler landet så mye som de kunne, er utenfor deres kontrollfelt. Det er imidlertid klart at de har ansvar for å sikre at overføringer ut over skatteinntekter ikke er fordekte bestikkelser.
Regler og konsekvenser
Noe av utfordringen ved håndheving av antikorrupsjonsregler ligger ifølge Søreide i at korrupsjon bare er definert i straffeloven. Det understreker alvoret og gir mulighet for et bredt spekter av etterforskningsmetoder, men innebærer samtidig strenge krav til bevis og skyld.
Dermed ender mange saker med frifinnelse selv om det er klart at noe galt har skjedd.
I sin nye bok Corruption and Criminal Justice tar NHH-professoren for seg denne problemstillingen. For å komme videre i antikorrupsjonsarbeidet mener hun at økonomer og jurister må samarbeide bedre.
– Jurister er gjerne fornøyd når de har fått gjennom en lov, men det er jo ikke et reelt resultat før vi ser en faktisk effekt. Nær halvparten av landene som har innført regler for å bekjempe bestikkelser betalt utenlands, har ikke hatt en eneste sak for retten, sier Søreide.
Økonomer har flere verktøy
Økonomer har flere verktøy som kan brukes i kampen mot korrupsjon. De er flinkere enn juristene til å påpeke betydningen av informasjon og hvem som har insentiver til å reagere på at noe er galt.
– Dette henger sammen med hvordan beslutningsprosesser bør være organisert. Det er gjerne opplagt at vi bør unngå at enkeltpersoner alene kan styre hvem som får store fordeler.
Men, understreker professoren, det er også viktig å fremme ulike observatørers insentiver til å rapportere forholdene, for eksempel ved hjelp av premiering, tydeligere ansvarsplassering og sanksjoner mot dem som velger å være tyst.
Søreide mener det også er mulig å motivere de involverte til å rapportere om kriminell virksomhet de selv deltar i, men det krever forutsigbare fordeler. Jurister og økonomer bør samarbeide for å komme frem til bedre løsninger her.
Kommer til kort
Det er på tide å akseptere forhandlingsbaserte strafferettsreaksjoner i korrupsjonssaker og utarbeide regler for dette, ifølge professoren.
– Foretak må ha sterkere insentiver til å kontrollere egne aktiviteter og gode muligheter for å rapportere om det som eventuelt går galt. Dette er viktig for at også varslere skal tas alvorlig – slik at bedriftsledere ser at de er bedre tjent med å rapportere lovbrudd enn å angripe varsleren.
Hun mener vi må innse at den tradisjonelle strafferettstilnærmingen kommer til kort i møte med næringslivsrelatert korrupsjon. Det å etterforske og finne bevis for korrupsjon i internasjonale organisasjoner er som å lete etter nålen i en høystakk.
– Vi må få avslørings- og påtaleprosesser til å fungere bedre og dessuten vurdere hvordan diverse sivilrettslige tiltak kan supplere strafferetten. Samarbeid mellom økonomer og jurister er nødvendig for å fremme insentivbaserte løsninger, samtidig som fundamentale rettslige prinsipper og rettigheter beskyttes, sier Søreide.
Artikkelen er hentet fra NHH Bulletin nr. 1 2016. Tekst: Bendik Støren.