Problemene som avsløres handler om langt mer enn penger. Det handler om alvorlige konsekvenser for sikkerhet, arbeidsplasser, rettigheter og vår felles natur.
Tina Søreide, professor ved Institutt for regnskap, revisjon og rettsvitenskap
Hvor ille er egentlig dette?
Hva skal vi tro når statlige selskaper legger til rette for hemmelighold, spør professor Tina Søreide.
De siste dagers store avsløringer, de såkalte Panama-papirene, viser at politikere i flere land og ledere på høyt nivå har utnyttet muligheter for finansielt hemmelighold for å berike seg.
Noen har holdt formuer skjult for å unngå å betale skatt. Andre har holdt eierskap skjult for å unngå at det blir kjent hvilke forretningsoperasjoner de tjener på. Hvor ille er egentlig dette?
Går utover tilliten
Svaret vil variere fra sak til sak, men omfanget av skjulte formuer tilsier at betydelige skatteinntekter er tapt. Dette går utover vanlige folk. Det rammer oss som er avhengig av statlige helsetjenester, skole, infrastruktur og offentlig transport. Det går utover vår tillit til at myndighetene klarer og ønsker å ta tak i alvorlige samfunnsproblemer.
Avsløringene viser at våre formelle integritetsmekanismer svikter. Sakene ble ikke kjent gjennom statlig styrte kontrollfunksjoner, de ble ikke avslørt av statlig finanstilsyn eller av regnskapsførere og advokater som samarbeidet med selskapene det er snakk om. Mange har visst hva som har foregått, men latt være å reagere. Eller kanskje har de prøvd, men ikke blitt hørt.
At ledere har deltatt i finansakrobatikk for personlig berikelse, sier noe om deres prioriteringer. Kan vi regne med at de er opptatt av samfunnets beste - sånn ellers, når de har fikset seg den kontoen i et skatteparadis? Skal vi tro at de gjør sitt beste for sikre at skatteinntekter ikke går tapt, sånn ellers?
Handler om mer enn penger
Hemmelighold gjør det mulig for ledere å operere med ukjente interessekonflikter. Gjennom skjult eierskap kan de tjene på ulovligheter, med minimal risiko for å bli avslørt. Man utnytter at andre i samfunnet respekterer reglene, mens man selv jukser.
En minister som gjør slikt kan eie et selskap i den sektoren hun eller han kontrollerer, og dermed tjene personlig på egne beslutninger gjort i kapasitet som minister.
Velgerne vil ikke kunne vite om det. Et selskap kan profittere på skjulte datterselskaper som bruker slaver som arbeidskraft, selger våpen til terrorgrupper, eller som bryter regler som skal hindre forurensning - uten at det blir kjent.
Problemene som avsløres handler altså om langt mer enn penger. Det handler om alvorlige konsekvenser for sikkerhet, arbeidsplasser, rettigheter og vår felles natur. Når vi ikke aner hvem som tjener på ulovlighetene, er det vanskelig å gjøre noe med utfordringene.
Langt igjen
Internasjonalt er det mange som øver press på myndigheter for at vi skal ha bedre regler som gjør det kjent hvem som er «beneficial owner» - altså hvem som får fortjenesten av forretningsoperasjoner og som nyter fordelene av fond og formuer. Dette arbeidet møter påfallende stor motstand, selv om det er opplagt at samfunnet som helhet er tjent med slike regler.
Gode tiltak krever effektivt internasjonale tiltak. De siste årene har vi sett en positiv utvikling mot bedre samarbeid. Men vi har langt igjen for å sikre et velfungerende system. De som tilbyr finansielt hemmelighold, tjener nemlig mer desto færre andre som tilbyr slikt hemmelighold.
Som velgere har vi et ansvar for hvem vi plasserer ved roret. Systemer for innsyn i finansverdenen angår oss alle. Et velfungerende samfunn betinger at vi fjerner strukturene som gjør hemmeligholdet mulig og sikrer mulighet til å avsløre forbrytere.
Myndighetene har ansvar
For å fortjene tillit ved neste valg bør våre politikere vise hvordan de tar utfordringene alvorlig. Regjeringen hevder at det jobbes målrettet i departementer og institusjoner for å gjøre tilværelsen vanskeligere for selskaper som utnytter hemmelighold.
Men hva skal vil tro når statlige selskaper både bruker og legger til rette for hemmelighold og skatteunndragelse? Staten er største aksjonær i DNB, en bank som tilsynelatende har gitt råd som bryter med både prinsipper om skatterettferdighet og gjeldende skatteregler.
Og hva skal vi tro når våre politikere sier at de har nulltoleranse mot korrupsjon, mens de samtidig lar være å tilføre etterforskerne de ressursene de trenger for å avsløre bestikkelser og føre saker for retten? En rekke medieoppslag den siste tiden har handlet om at Økokrim må droppe mange saker fordi de ikke har råd til etterforskning.
Myndighetene har ansvar for å sikre samfunnet mot alvorlige trusler. Det innebærer at statlige instanser har ressurser til å fungere effektivt, at det presses på internasjonalt for å fremme samarbeid, og at det blir mer risikofylt for banker, revisorer og advokater å legge til rette for ulovligheter.
Innlegget var første gang på trykk i Bergens Tidende 6. april 2016.