– Vi har lært siden sist
Institusjonene vi har bygget opp i Norge siden åttitallet hindrer en ny krise, mener Øystein Thøgersen.
Oljeprisen har falt med 70 prosent siden sommeren 2014, til et nivå vi ikke har sett på 12 år. Mange tror prisen ikke skal tilbake dit den var, men forbli relativt lav i overskuelig fremtid.
Er det nå den norske økonomien går utfor stupet, spør vi Øystein Thøgersen, professor i samfunnsøkonomi ved NHH.
Orden i institusjonene
– Vi ser en betydelig effekt av den lave oljeprisen på norsk økonomi, med fall i investeringer og sysselsetting. Samtidig ser vi nå, når vår viktigste pris har falt mye, hvor viktig det er at vi har en del institusjoner i orden, sier Thøgersen
Summen av en flytende valutakurs, et tilpasset lønnsoppgjør, handlingsregelen og oljefondet gjør at vi ikke vil havne i samme situasjon som på 80-tallet.
Særlig handlingsregelen og oljefondet er viktig nå. Uten disse to institusjonene hadde det virkelig vært krise, mener han.
Løpende oljeinntekter
– Andre land som har mye olje og gass, tenderer til å bruke mye av de løpende oljeinntektene direkte over statsbudsjettet. Dermed må de også kutte mye når prisen faller. Hvis vi hadde hatt samme mangel på fondsinstitusjoner som Russland, for å ta et ekstremt eksempel, måtte vi ha kuttet mellom 50 og 100 milliarder på statsbudsjettet nå, sier Thøgersen.
Det hadde nok blitt svært politisk vanskelig, mener makroøkonomen.
I stedet kan Norge opprettholde størrelsen på budsjettet, og til og med bruke mer i en periode.
Regional effekt
Thøgersen er fasinert over hvor regionalt avgrenset effekten av oljeprisfallet har vært til nå. Særlig Stavanger og Sandnes har merket det kraftig, mens effekten på resten av landet foreløpig lar vente på seg.
– Det er bemerkelsesverdig hvor svake ringvirkningene innover i landet har vært. Det er makroøkonomiske støtdempere i sving, som lager såkalte myke kanter. Lav oljepris sammen med lave renter gir til sammen en oppsiktsvekkende svak krone, så svak at det faktisk monner skikkelig for næringslivets konkurranseevne, sier han.
Var ikke Norge en så oljeavhengig nasjon likevel? Jo, for etterspørselen fra oljesektoren inn mot fastlandsøkonomien har dratt opp lønninger alle steder. Dette har gitt noen elementer av hollandsk syke, slik som en stor servicesektor og en oljesmurt lønnsutvikling i skjermede næringssektorer.
Eksportnæringen
De eksporterende sektorene har slitt mer, og til en viss grad gått over til å betjene den lønnsomme oljesektoren isteden. Slik har den vanlige eksportnæringen også blitt mer oljeeksponert. Men foreløpig er altså effektene regionale.
Det vil nok slå inn over fastlandsøkonomien i større grad etter hvert, men foreløpig er det slående at effektene ikke har spredd seg mer, sier Thøgersen.
Ikke åttitallet
På flere områder var situasjonen på 80-tallet lik det den er i dag. Oljeprisen hadde falt kraftig, husholdningene var kraftig opplånt og boligprisene høye. Men det er også mange forskjeller. Den gang hevet vi renten, og en måtte stramme inn på finanspolitikken i en lavkonjunktur.
Forventningen er at det skal gå langt bedre nå, fordi Norge har en bedre forankret økonomisk politikk med en god rolledeling.
– På åttitallet brukte vi i stor grad oljeinntektene løpende, og måtte dermed stramme inn på budsjettet i det landet gikk inn i en lavkonjunktur. Dette forsterket nedturen. I tillegg tok pengepolitikken først og fremst sikte på å stabilisere valutakursen, og tok ikke hensyn til konjunkturene. Dermed satte Norges Bank opp renten i en tid med betydelig svakhet i økonomien, sier Thøgersen.
Gjaldt å overraske
Pengepolitikken på den tiden, med sine hyppige devalueringer, manglet dessuten den forventede forankring hos aktører som LO og NHO. Det gjaldt å overraske, både i pengepolitikken og finanspolitikken, noe som gjorde det vanskelig å danne rimelige antakelser om utviklingen av lønnsnivå og kjøpekraft.
Til slutt satt vi med høy og variabel inflasjon allerede før krisen. Det var ikke et godt utgangspunkt.
– Lærdommen var at den økonomiske politikken ikke var robust overfor usikkerheten i oljeprisen.
Fortsatt positiv vekst
Etter krisen gjennomførte vi reformer og bygget sakte men sikkert opp institusjoner mot denne usikkerheten. Vi skjønte for eksempel at ikke å ha en forankret pengepolitikk var en usedvanlig dårlig idé, sier Thøgersen.
Siden fikk vi også handlingsregelen og oljefondet. I dag er rentene rekordlave, og vil nok ikke bli satt opp med det første. Bankene er mer solide, og finanspolitikken vil ikke bli strammet inn.
– Forventningene fremover tilsier en lavere, men fortsatt positiv, vekst. Det er ikke verst for en oljeøkonomi som får et sånt prisfall, konkluderer Thøgersen.
Arbeidsledighet
Makroøkonomen ved NHH tror oljesektoren vil forbli en svært viktig del av norsk økonomi, og at oljeprisen vil stige noe igjen etter hvert som nok investeringer skrinlegges og tilbudet blir mindre.
Men Norges topp som oljenasjon ligger bak oss, mener han.
Dermed blir omstilling av økonomien viktig.
Hvor gode vi er på omstilling vil vise seg i arbeidsledigheten. Alt annet likt er det grunn til å tro at ledigheten vil bli liggende noe høyere enn vi er vant til med en vedvarende omstilling, ifølge NHH-eren.
Lønnsforhandlinger
Igjen trekker Thøgersen frem fungerende institusjoner, denne gangen de sentrale lønnsforhandlingene, som positive for utviklingen.
– Lønnsoppgjørene de siste to årene har virket bemerkelsesverdig bra, man justerte seg veldig raskt da oljeprisen kom ned. Det var egentlig ganske imponerende. Dette virker som en buffer på effekten på arbeidsmarkedet og arbeidsledigheten, sier Thøgersen.
I utviklingen fremover vil det være fristende å gi målrettet hjelp, særlig til regioner som sliter. Thøgersen håper dette blir gjort på en måte som ikke motvirker omstillingen, men heller fremmer ny vekst.
Dette kan være litt politisk krevende, fordi man ikke kan være for «soft», mener han.
– I denne prosessen vil det være vinnere og tapere, noen bedrifter skal vekk og noen blir nødt til å miste jobben. Men sånn er det. Når økonomien endrer seg må en støtte det nye, heller enn å konservere det gamle, sier Thøgersen.
Saken er skrevet av Bendik Støren og har vært publisert i NHH Bulletin nr. 1 2016.