I de siste dagene har media meldt at flere greske landsbyer har innført sin egen lokale valuta til erstatning for Euroen. Fenomenet er ikke nytt i historisk sammenheng. Store sjokk i økonomien som krig eller omfattende kriser har flere ganger tidligere ført til etablering av lokale midlertidige pengeenheter. At Hellas er der nå tyder på en dyp og fundamental likviditets- og tillitskrise. Det er alvorlig: en av pengenes hovedfunksjon er å sørge for likviditet. For at et pengesystem skal fungere må det bygges på tillit. Nå mangler altså Hellas både likviditet og tillit til Euroen som en fremtidig gresk valuta.

De fleste grekere opplever dårlige tider. Finanskrisen fra sommeren 2007 ble forsøkt løst ved å stimulere økonomien gjennom å pumpe statlige lånte penger inn i økonomien. Samtidig falt skatteinntektene dramatisk på grunn av en sterk nedgangskonjunktur og dermed svekkede resultater i bedriftene. De offentlige underskuddene økte dramatisk. Innenfor Eurosonen kan landene ifølge regelverket ikke overgå tre prosent av bruttonasjonalprodukt, men i flere stater, blant dem Hellas, nærmet de seg 15 prosent. Offentlig gjeld, som ikke skal overgå 60 prosent av bruttonasjonalprodukt, er blitt mer enn dobbelt så høy. Finanskrisen hadde bredt seg fra primært å være et gjeldsproblem i privatsektor til å bli et offentlig gjeldsproblem eller en statsfinansiell krise. Noen av de hardest rammede landene, som riktig nok har opplevd krisen på forskjellige områder og nivåer, har vært de såkalte PIIGS-landene, Portugal, Irland, Italia, Hellas og Spania.

Hellas har til nå opplevd den verste krisen. Folket har måttet tåle sterke offentlige innsparinger, kapitalflukt, skatteøkning, lønnskutt, sterk vekst i arbeidsledigheten og stadig større usikkerhet for fremtiden. De store innstrammingspakkene, arbeidsledigheten og den sterkt krympende økonomien har gjort at penger eller likviditet er blitt en knapp faktor. Som et svar på de utfordringer dette krever har flere greske landsbyer nå vært så kreative at de har innført egne pengeenheter.

Professor i politisk økonomi ved Technical University of Crete, George Stathakis, har undersøkt utviklingen av alternative lokale valutaenheter i Hellas under krisen. Han konkluderer med at det har vært en eksplosiv vekst i slike betalingsnettverk over hele landet. Han påpeker at innstrammingene er så store at selv med en stor offentlig sektor klarer ikke sosialtjenesten i Hellas å bistå folk i nød. Det er heller ikke lett å hente inn euro i markedene. Derfor har man flere steder bestemt seg for å benytte lokale byttesedler som virker som kvitteringer på tilgodehavende. Disse har en oppgitt verdi i forhold til euroen og må rett og slett betraktes som en form for lokal valuta.

BBC har rapportert fra den greske byen Volos. Der startet en gruppe opp pengeenheten TEM for noen måneder siden. Bytteforholdet til euroen er blitt satt til 1:1, og hele systemet er organisert via internett, der landsbybeboernes transaksjoner, tilgodehavende og gjeld holdes oppdatert. Gjennom dette systemet kan innbyggerne kjøpe de aller fleste produkter, fra mat, klær og andre nødvendighetsvarer til forskjellige tjenester av mange slag. Innbyggerne i den greske landsbyen synes å være svært fornøyd med ordningen. Antallet som er med på ordningen nærmer seg 900 personer bare i Volos.

Slike betalingsordninger tvinger seg ofte frem av rent praktiske grunner. Folk må nemlig kunne foreta seg enkle daglige gjøremål, og da må de ha betalingsmidler for å realisere disse. Det er neppe helt overraskende at dette skjer nå. Bruk av alternativ valuta oppstår som nevnt ofte under kriger og store kriser. Vi kan for eksempel nevne andre verdenskrig, da rasjoneringskort i praksis ble betalingsmidler fremfor offisielle penger i mange sammenhenger. I tillegg, flere steder utstedte lokale myndigheter sine egne pengesedler i begynnelsen av andre verdenskrig, blant annet i Bergen.

Vi kan også se på hyperinflasjonen på 1920-tallet og den økonomiske krisen på 1930-tallet som eksempler på at folk tok saken i egne hender og produserte lokale pengeenheter. Utviklingen i Hellas skyldes at folk mangler likviditet, eller rene penger, i tillegg til at de har manglende tillit til myndighetene. Samtidig kan det ligge et element av at de forventer at euroen vil opphøre som det gresk betalingsmiddelet.

For å legge til rette for praktiske løsninger i et hardt prøvet land vedtok parlamentet i Athen i september i fjor å tillate nettverk basert på utveksling av varer og tjenester med lokale verdibevis som oppgjørsform. Det viser at både tradisjonell byttehandel og lokale midlertidige valutaenheter er på vei inn i landet. Ikke rart at stadig flere tror at Hellas vil tre ut av eurosamarbeidet. Om vi skal ta historien på alvor er det stadig mer som tyder på det kan bli tilfellet.

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post