Industrien og næringslivet generelt er inne i en stor omstillingsperiode i Norge og internasjonalt. Næringslivet på Vestlandet står trolig foran minst like store omstillinger. Endringene er drevet fram av økt internasjonalisering, f. eks gjennom «outsourcing» og økt bruk av kommunikasjonsteknologi.

Samtidig har arbeidsstyrken i verden vokst, internasjonal arbeidsvandring er enklere, og dermed økes arbeidsmobiliteten. Disse endringene fører til omlegging til andre næringer. De nye jobbene som oppstår er veldig forskjellige fra dem som var, og bedrifter og personer flytter i økende grad, både mellom land og mellom regioner.

Historisk sett vet vi at økonomiske tyngdepunkter kan flyttes fra et sted til et annet. Med mye industri, og en stor andel metallindustri, står Vestlandet overfor spesielle utfordringer når det gjelder omstilling. I tillegg er mye av sysselsettingen på Vestlandet oljebasert i en tid der oljen er i ferd med å utfases.

Hvor bekymret bør vi være for de omstillinger vi har i vente?

Færre industrijobber

Noen fakta om tidligere omstillingsprosesser kan være nyttig. Sysselsettingen i industrien i Norge har avtatt siden 70-tallet. I dag er 10-12 prosent av arbeidsstyrken sysselsatt her. Produktiviteten har derimot økt; vi produserer mer med mindre mannskap. I samme periode har privat og offentlig tjenesteyting steget.

Det etableres hele tiden nye jobber, både under oppgangs- og nedgangskonjunktur. Studier ved NHH viser at hvert år utgjør nye jobber omkring ti prosent av det totale antall jobber i landet, og like mange jobber legges ned.

Nye jobber skapes både ved at det etableres nye bedrifter og ved at etablerte bedrifter ekspanderer. Mens noen av de nye jobbene er av samme type som jobbene som forsvinner, har mange av de nye en ganske annen karakter. Mange av dem har høyere kompetansekrav enn før.

Motoren i økonomisk vekst

Slike omlegginger, kreativ destruksjon som prosessen kalles, er motoren i økonomisk vekst og gir et vesentlig bidrag til økt velferd i samfunnet. Det interessante er at mesteparten av omstillingen og omallokeringen av arbeid og kapital foregår mellom bedrifter innen samme næringer, mens omstrukturering mellom næringer er en mer langsiktig prosess.

Det er altså ikke nødvendig at hele næringer forsvinner eller reduseres betydelig for at næringslivet skal kunne omstille seg. Det er dermed ingen grunn til å bekymre seg for at industrien forsvinner med det første, men den vil endre karakter, bli mer produktiv og etterspørre mer høyutdannede, og antagelig avta ytterligere i antall sysselsatte.

Vestlandets utfordring

For å sette utfordringen på Vestlandet i perspektiv, kan vi trekke fram andre trekk ved den omstillingen som er sterk nå. På 70-tallet, da industrien var på topp sysselsettingsmessig i Norge, var Oslo tyngdepunktet. På 80-tallet og utover forsvant mye av industrisysselsettingen mens tjenesteytende næringer overtok som hovednæring,spesielt kunn-skapsintensiv tjenesteyting.

I dag utgjør tjenesteyting 80 prosent av sysselsettingen i privat sektor i Oslo, og den største delen er det vi kaller kunnskapsintensiv tjenesteyting. OECD definerer en næring som kunnskapsintensiv dersom mer enn 39 prosent av de sysselsatte har høyskoleutdanning. På Vestlandet er dette annerledes.

Tjenesteyting utgjør her ca. 60 prosent av sysselsettingen, og en mye mindre andel er kunnskapsintensiv. Av industrien er bare en svært liten del kunnskapsintensiv.

Mer kunnskap kreves

Oljebasert industri og andre industrinæringer har stått for en viktig del av produktivitetsveksten de siste tiårene på Vestlandet. Men tør vi satse på at olje-, smelteverks- og skipsverftsindu-strien enda en gang skal være motoren for å gi oss vekst og velstand? Som sagt, industrien vil ikke forsvinne og den vil antakelig omstille seg til å bli mer kunnskapsintensiv og fremdeles være med som grunnlag for velstandsutviklingen.

Men det er trolig den kunnskapsintensive delen av tjenesteyting som vil være grunnlaget også i denne landsdelen for sysselsetting og økt produktivitetsvekst. Dette er en utfordring, siden vi vet at økonomiske tyngdepunkter kan skifte dersom en ikke tilpasser seg; Stavanger-regionens suksess med oljen og Oslos suksess med kunnskapsintensiv tjenesteyting er nylige eksempler. Vil vår region klare overgang til kunnskapsintensive næringer, og hvilke faktorer vil være avgjørende?

Gunstig utgangspunkt

Vestlandet har noen kjernefaktorer som er sentrale i omstillingsprosessen. Befolkningen er fullt på høyde utdanningsmessig, en sentral forutsetning siden omstillingen nødvendigvis vil kreve høyt utdannede personer. Vi har flere gode universiteter og høyskoler og vi har forskningsmessig spisskompetanse. Noen av forskningsmiljøene er på høyde internasjonalt og er betydelige følere i å fange opp internasjonale forskningsgjennombrudd.

Ca 99 prosent av de teknologier som brukes i norsk næringsliv er basert på utenlandske patenter. Vi vet også at omstillingsgraden er høy på Vestlandet med mange nye etableringer av små bedrifter der noen overlever og blir gaseller, og etter hvert vokser til større og levedyktige bedrifter.

Imidlertid er det også store utfordringer. Vi vet at høykompetente personer søker mot steder der det er høy kompetanse fra før og der avlønningen er høy. Sentrum i en økonomi er en magnet. Oslo har klart å utnytte dette, men klarer vi på Vestlandet å holde på den høykompetente arbeidskraften og tiltrekke oss flere?

Fra egen forskning på NHH vet vi at i tillegg til jobb er familierelasjoner hovedgrunn for flytting. En flytter dersom ikke partneren har jobb, og en flytter dit familien er og familien har jobb. Et bredt spekter av jobber og et variert næringsliv står dermed også i denne sammenhengen sentralt for den omstillingen vi er midt inne i.

Bedre kommunikasjoner på Vestlandet vil opplagt være et viktig element her.

Vi må satse bredt

Et annet spørsmål er hvordan en skal tenke på bredden i satsingen. Bør en satse på såkalte klynger og bli veldig spisset mot noen næringer, gjerne de som allerede er her, eller bør en satse på kunnskapsklynger som dekker et mye bredere spekter? Kunnskapsnæringene omfatter både de nye tjenestenæringene i digitaliseringsalderen - innen musikk, design og alle typer digitalisering av data, og innen industrien med nanoteknologi som en ekspansiv bransje, og næringer basert på bioteknologi.

Det meste av de sammenhengene jeg har trukket fram, peker mot en bred satsing på kunnskapsnæringer og ikke entydig et fokus på næringer vi alt har.



• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post