De fleste av oss godtar at noen må være rike - ikke fordi de rike er spesielt verdifulle i seg selv, men fordi muligheten til å bli rik er en viktig drivkraft for nyskapning og omstilling og med det for velstandsnivå og økonomisk vekst.

Innebærer resonnementet at vi også trenger noen fattige? Jeg stiller spørsmålet med utgangspunkt i to tankevekkende artikler i DN denne uken.

- På mandag skrev Karine Nyborg om velferdsstatens blindpassasjerer - de som hensynsløst innkasserer sykelønn eller uføretrygd bare for å slippe å jobbe.

Hun mener at vi kanskje må godta litt dårligere trygdedekning for å unngå at antall blindpassasjerer blir så stort at det utløser en trygdespiral.

- Onsdag skrev Torbjørn Røe Isaksen om utfordringene ved store økonomiske forskjeller.

Han synes å si at vi må akseptere ulikhet oppover, men ikke nedover, men uttrykker samtidig bekymring for grådighetskultur og mangel på samfunnsansvar på toppen.

Generelt er det ikke tvil om at økonomiske incentiver virker, og de virker sannsynligvis enda sterkere på bunnen av inntektsskalaen enn på toppen.

Det er mulig at Bill Gates ville vært mindre driftig om han bare hadde hatt mulighet til å bli halvparten så rik som han er blitt, men jeg tviler på det.

Jeg er mye sikrere på at sykefraværet i Norge hadde falt kraftig om vi fikk et par karensdager, og at antall uføretrygdede hadde vært lavere om uføretrygden ble halvert. Få ting virker mer arbeidsbefordrende enn faren for å stå uten jobb og inntekt.

Om vi ensidig skal basere oss på økonomiske incentiver, er det derfor liten tvil om at det er minst like viktig at det er mulig å bli fattig som at det er mulig å bli rik.

Betyr det at Røe Isaksen tar feil når han sier at vi må akseptere ulikhet oppover, men ikke nedover?

Nei, men det betyr at et samfunn som ikke skal tolerere fattigdom, må baseres på noe mer enn økonomiske incentiver.

Det mest nærliggende er normer og sosiale sanksjoner. Så lenge det er sosialt uakseptabelt å være blindpassasjer, og så lenge de sosiale miljøene er små og oversiktlige nok til at blindpassasjerene er kjent blant venner og kolleger, kan et godt trygdesystem være forenlig med god arbeidsmoral.

Det kan til og med styrke den, fordi trygghet i seg selv kan gi arbeidsglede.

Problemet er, som Karine Nyborg peker på, at normer og økonomiske incentiver ofte virker gjensidig forsterkende i den forstand at generøse trygdeordninger kan friste til misbruk, og mange misbrukere kan i sin tur føre til at det blir sosialt akseptabelt å være blindpassasjer.

Vi trenger altså enda mer. Jeg tror løsningen er mer intelligente ordninger, basert på selvseleksjon.

Vi bør gjøre velferdsordningene mindre attraktive for potensielle misbrukere, samtidig som de må være minst like attraktive som i dag for dem vi ønsker å hjelpe.

Jeg tilhører en generasjon som hadde intelligente mødre. De innså at de ikke alltid kunne vite om vi virkelig var syke når vi sa at vi var for dårlige til å gå på skolen.

Istedenfor å overprøve våre symptomer, aksepterte de dem - men presiserte at hvis vi var syke, måtte vi holde sengen. Det virket. Dagen etter var vi som oftest usedvanlig friske, og det tok lang tid før vi ble fristet til å være syke igjen.

Alternativet til fattigdom som virkemiddel er denne typen intelligens. Det er fullt mulig. La meg ta uføretrygden som eksempel.

I dag er det en ren økonomisk ytelse, som er kombinert med et krav om at man ikke skal jobbe. For dem som trygden er beregnet for er kravet om passivitet en byrde - de fleste av dem ønsker de utfoldelsesmulighetene og sosiale kontaktene de kunne få om trygden kunne kombineres med arbeid eller annen aktivitet.

For dem som måtte fristes til å misbruke ordningen, er passivitetskravet derimot en ekstra attraksjon: Ikke bare får de trygd, de er til og med pålagt å ta fri. Løsningen ligger i dagen: Erstatt hele uføretrygden med lønn for tilrettelagt arbeid eller aktivitet!

Med et arbeids- eller aktivitetskrav blir trygden mindre attraktiv for gratispassasjerene og mer attraktiv for de reelt yrkeshemmede!

Det er imidlertid ikke bare på trygdesiden vi kan trenge intelligente seleksjonsmekanismer.

De kan også brukes til å bøte på Røe Isaksens andre bekymring - faren for at store forskjeller kan skape en forpliktelsesløs grådighetskultur på toppen.

Han sier selv at «dannelse, forpliktelse og medmenneskelighet vanskelig kan styres ved lov». Jeg er ikke så sikker på det. Vi kan ihvertfall bli kvitt de verste utvekstene gjennom en intelligent skattelov.

Vi kan si at Norge skal være et land som tillater folk å bli rike mot at de da betaler rimelig mye i skatt. Er de ikke villige til det, er det hjertelig velkommen til å dra et annet sted.

For de med dannelse, forpliktelse og samfunnsansvar vil et slikt krav være uproblematisk.

For de mest grådige vil det være uakseptabelt, så de vil vi i så fall bli kvitt. Takk og pris for det.



• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post