I debatten som har vært synlig i media i denne ventetida framstår disse to svært motstridende synspunktene om det norske språket sin framtid lite nyansert og for snever. I Norge har vi lang tradisjon for å plassere språk i den kulturpolitiske debatten, og vi har derfor med rette Språkrådet som skal arbeide for at norsk skal være i bruk i alle deler av samfunnslivet. Normering, rettskrivning, nynorsk versus bokmål er alle tema som engasjerer språkvitere og andre, kanskje naturlig nok siden dette er noe som ligger dypt i den norske folkesjela. Problemet er at det da blir lite fokus på det som kanskje ikke er like kulturelt befestet, nemlig fagspråket som vi alle møter i arbeidslivet.

Det er lenge siden språkforskningen tok innover seg det faktum at språk kan være så mangt og at en ikke alltid kan se på språk som noe som kan analyseres bare fra en synsvinkel - den allmennspråklige. I det ligger at de språkpolitiske behovene vil være ulike alt etter om en snakker om det språket vi alle bruker i hverdagen, eller om vi snakker om det språket som brukes innen spesielle fagområder - altså fagspråket. Koblingen mellom det å forstå et spesielt kunnskapsområde og det å knytte gode faguttrykk til dette spesielle innholdet er helt essensielt for et fagområde, og dette må skje i nært samarbeid med dem som «eier» fagområdet, nemlig fagfolkene. Dermed kan ikke språkvitere gripe inn i fagspråket med normering på samme måte som en kan i allmennspråket. Det viktige blir å sørge for at fagfolk og studenter blir i stand til å kommunisere den kunnskapen de tilegner seg, ikke bare på engelsk, eller på norsk, men på begge språk - altså trengs det en parallellspråklig kompetanse.

Ifølge Glenn Ole Helleskjærs rapport «Fremmedspråk i norsk næringsliv - engelsk er ikke nok» (2007) opplever norske bedrifter alt fra feilleveranser og tapte salg og kontrakter til sosial isolasjon på kurs og konferanser på grunn av utilstrekkelige språkferdigheter. En annen studie slår fast at elever i den videregående skole strever med å forstå engelskspråklige tekster (Helleskjær og Westergaard 2003). Når vi samtidig vet at det brukes stadig mer engelskspråklig litteratur i høyere utdanning i Norge og flere og flere kurs undervises på engelsk betyr dette at vi har en utfordring når det gjelder å oppøve kommende arbeidstakere til en parallellspråklighet som gjør at de blir i stand til å kommunisere sitt eget fagområde på en forståelig og presis nok måte.

En annen utfordring er selvsagt at den økte internasjonaliseringen i undervisningen stiller større krav til hvordan skape god kunnskapsoverføring til studentene. Uheldig valg av språk og faguttrykk vil kunne føre til brudd i kommunikasjonen. Siden en stadig oftere bruker et annet språk enn morsmålet (altså engelsk), øker faren for kommunikasjonsbrudd enda mer.

At norsk er viktig å opprettholde for å gjøre arbeidsplasser sikrere, slik som for eksempel ute på norske oljeinstallasjoner eller i byggebransjen, synes opplagt. Arbeidstakerne må forstå rutiner og hvordan bruke verneutstyr. Som Per Bjørn Pedersen, overingeniør i StatoilHydro slår fast i Språknytt 1/2007, i en nødssituasjon er det lettere å forholde seg til beskjeder på morsmålet. Hvis ikke kan rett og slett liv gå tapt.

Oljeindustrien er da også en sektor hvor det har blitt satset på å utarbeide og bevare gode norske faguttrykk parallelt med at engelsken gjorde sitt inntog for fullt på 1980-tallet. Det betyr ikke at presset fra engelsk har blitt mindre og at en ikke står i fare for å tape den språklige kampen slik som Giske frykter. Men er dette egentlig et problem hvis en ser bort fra det kulturelle tapet?

Det er her debatten til nå har kommet til kort. For det bør absolutt være et problem dersom vi ikke lenger er i stand til å diskutere aktuelle fagområder på norsk. Sikkerhetsrisiko er en stor utfordring. Det er derfor flott å se at stortingsmeldingen foreslår å styrke arbeidet med å få flere internasjonale tekniske standarder oversatt til norsk. En annen utfordring er imidlertid i hvilken grad vi er i stand til å diskutere og forhandle på et avansert faglig nivå på engelsk.

Språkmiljøene krangler om i hvilken grad engelsk er i ferd med å ta livet av norsk. Imens gjør engelsk sitt inntog i norsk næringsliv gjennom internasjonale standarder om samfunnsansvar og regnskapsrapportering. Folk blir sendt på kurs for å lære om nye strategi- og styringsverktøy som balanced score card og om corporate social responsibility og corporate governance.

Alle disse tre svært sentrale begrepene har heldigvis funnet sin språklige uttrykksform gjennom næringslivets egne interesseorganisasjoner og forskningsmiljøene. Norske anbefalinger har blitt utformet for balansert målstyring, virksomheters samfunnsansvar og god eierstyring og selskapsledelse. Problemet er at dette arbeidet er prisgitt institusjoner og virksomheters eget initiativ og egen finansiering fordi det ikke finnes noen vilje til å ta et nasjonalt ansvar. En av årsakene til dette er kanskje at diskusjonen rundt norsk fagspråk drukner i kulturdebatten omkring norsk allmennspråk.

I 2005 besluttet Norge å gjøre internasjonale regnskapsstandarder fastsatt av EU gjeldende for norske børsnoterte selskaper før standardene forelå i norsk drakt, og uten den innholdsfortolkning- og tilpasning som var nødvendig for å få retningslinjene tilpasset norske lover og forhold. En hel rekke selskaper måtte dermed ta forbehold i noter til regnskapene sine fordi de ennå ikke visste hvordan problemstillingene skulle håndteres ifølge norsk lov. Ansvaret med å få disse internasjonale regnskapsstandardene over i norsk språkdrakt lå ikke hos Kulturdepartementet, men hos Finansdepartementet - som til slutt fikk teksten oversatt på overtid. Det er to poeng som er verdt å merke seg her. For det første at Norge ennå ikke har et godt nok apparat for å gjennomføre en så viktig forandring i tide. For det andre at en slik tilpasning først og fremst dreier seg om å ivareta og tilpasse et fagområdes innhold, mens fagspråket må utvikles til dels i etterkant. Hele prosessen må imidlertid skje i nært samarbeid med de aktuelle fagmiljøene.

Ser vi til Sverige har de der klart å opprette et eget organ for terminologi og fagspråk, Terminologicentrum TNC, som arbeider med å ivareta og utvikle terminologi på en hel rekke fagområder. TNC mottar deler av sin finansiering, ikke fra kultursiden, men fra det svenske næringsdepartementet.

Spørsmålet er om vår nye nærings- og handelsminister Sylvia Brustad er villig til å kaste ball med fagspråksmiljøene for å få et liknende organ på plass i Norge. I så fall holder det ikke bare med en etterlengtet språkmelding som faktisk kommer med flere konkrete tiltak for å gjøre noe med den fagspråklige situasjonen i Norge. Departementene må også samarbeide seg imellom og invitere norsk næringsliv og høyere utdanningsinstitusjoner med på laget for å bygge opp solide parallellspråklige fagspråklige ressurser. Hvis ikke kan lett debatten om et godt norsk fagspråk nok en gang komme til kort når diskusjonen om rettskrivning og normering tenner språkviterne igjen.

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post