Bensinprisene i Norge har de senere årene fulgt et strengt ukentlig mønster. På mandag ved lunsjtid settes bensinprisen kraftig opp over hele landet. Prisene reduseres så gradvis utover uken, og er lavest i helgen og mandag morgen. Hvor mye prisene reduseres avhenger av lokal konkurranse.

Hver mandag formiddag nullstilles imidlertid konkurransen i bensinmarkedet. Uavhengig av lokal konkurranse setter alle bensinstasjoner opp prisen, og det er ikke bare tidspunkt for prisøkning hvor selskapene har felles praksis. De følger også en felles praksis når det gjelder hvilket nivå prisene skal økes til på mandag. Alle bensinstasjoner øker prisen på mandag i henhold til den veiledende prisen som selskapene sentralt publiserer på sine nettsider. Systemet er såpass sofistikert at hver stasjon har sin egen regel. En stasjon kan hver mandag sette opp prisen til 10 øre over veiledende pris, mens en annen kan sette prisen 8 øre over veiledende pris. Skjer det en markant prisøkning på en annen dag, særlig på torsdager, brukes samme regel.

Med bakgrunn i undersøkelsen "Gasoline prices jump on Mondays: An outcome of aggressive competition?" (Foros og Steen), har vi vanskelig for å finne andre plausible forklaringer på mønsteret enn at selskapene koordinerer både "økedag" og nivå. Innkjøpsprisen på bensin varierer ikke med ukedag. Hvilke dager folk fyller bensin vet vi lite om, men det vil overraske oss om det skjer en kraftig økning i pågangen ved pumpene mandag ved lunsjtider for så å gradvis avta utover uken. Og det over hele Norge, og bare i Norge (mønsteret observeres ikke i andre land). Videre påvises det i undersøkelsen at mønsteret endret seg ved påsketider 2004. Over natten gikk mandag fra å være dagen med lavest pris til dagen med høyest pris. Hvis kundenes mønster for hvilken ukedag de fyller bensin skal forklare dette, skjedde det noe dramatisk i påsken 2004.

Knut Hansen, Statoil, sier til TV2-nyhetene (27.03.08) at "Det er ingen samordnet opptreden i det norske markedet". Hvis man med det mener at selskapene jevnlig snakker sammen, så er vi enige i det. Hovedpoenget er at det er etablert en felles forståelse for parallell adferd (prishopp mandag) hvor man ikke trenger å snakke sammen for å opptre koordinert. Ved å annonsere veiledende priser på sine nettsider kan aktørene i markedet tilpasse seg hverandre. Man vet både tid og nivå for prisøkning. Ved å gå inn på konkurrentens nettsider kan man forsikre seg om at alle holder seg til felles etablert praksis.

Den etablerte koordineringen medfører et konkurransepolitisk problem. Dette kan Konkurransetilsynet med tilgjengelige virkemidler stoppe. Tilsynet har tre angrepsvinkler.

Den første og mest dramatiske tilnærmingen er å etterforske og eventuelt bøtelegge oljeselskapene for kartellvirksomhet. Det avgjørende da er ikke om det i dag er jevnlig kontakt om priser mellom selskapene, men om selskapenepå et eller annet tidspunkt har blitt enige om mandag som "økedag" og veiledende pris som benchmark. Det er selvsagt en utfordring for tilsynet å bevise slik kontakt, men dette er ikke nødvendigvis påkrevet, siden Konkurransetilsynet etter konkurranseloven forholder seg til et krav omsannsynlighetsovervekt for å ilegge bøter. Indisier i form av parallell adferd kanvære nok - er det sannsynlig at adferden kunne bli etablert uten at selskapene snakket sammen? Hvorfor skiftet for eksempel prismønsteret over hele landet ved påsketider i 2004 hvis konkurransen foregår lokalt?

For det andre kan Konkurransetilsynet angripe oljeselskapenes bruk av veiledende pris til å sikre at bensinstasjonene som tilhører kjeden øker prisen på mandager. I realiteten fungerer ikke dette som en veiledende pris for den enkelte stasjon, men en bindende videresalgspris. Det vil si at bensinkjedene sentralt dikterer hva pumpeprisen skal være på mandag. For sine heleide stasjoner er dette uproblematisk, men overfor franchisestasjoner vil en diktering eller enighet om at veiledende pris skal følges representere et brudd på konkurranseloven. Konkurranselovens unntaksregel for veiledende priser gjelder ikke slike tilfeller. Bindende videresalgspriser er i realiteten per se forbudt.

Den tredje innfallsvinkelen er den uformelle, som Konkurransetilsynet tidligere har benyttet i samme marked. Veiledende priser for alle selskap var tidligere offentlig tilgjengelig på Norsk Petroleumsinstitutts hjemmesider. Etter påtrykk fra Konkurransetilsynet ble disse fjernet. Selskapene fortsatte imidlertid å publisere de veiledende prisene på sine egne nettsider. Om man må sjekke en eller tre nettsider for å overvåke konkurrentene har neppe særlig virkning, og tiltaket var derfor rent kosmetisk. Og Konkurransetilsynet er vel neppe fornøyd med kosmetiske tiltak?

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post