Kristopher Schau møter FAIR
I Forskningsrådets nye podkast-serie, tar Kristopher Schau for seg forskningen til Alexander W. Cappelen og Bertil Tungodden og deres kolleger ved FAIR.
Hvem skal vi dele med?
Hvem er vi forpliktet til å hjelpe? Med et oljefond på over 20.000 milliarder kroner er dette grunnleggende moralske spørsmålet særlig viktig for oss nordmenn.
For noen år siden holdt jeg et foredrag for sjetteklassinger på en skole utenfor Bergen. Temaet var bruken av Oljefondet, og jeg spurte elevene hvem de mente vi burde dele pengene med. Trolig hadde de diskutert dette med lærerne i forkant, for mange rakte hånden i været og svarte unisont med lyse barnestemmer: «Fremtidige generasjoner!»
Lærerne så fornøyde ut – riktig svar! Men «fremtidige generasjoner» er en svært stor gruppe, og jeg mistenkte at elevene ikke hadde alle i tankene. Derfor spurte jeg: «Fremtidige generasjoner av svensker?»
Det tok litt tid før spørsmålet sank inn, men så eksploderte rommet: Alle ville fortelle sin favorittsvenskevits, som illustrerte hvor lite svenskene fortjente noe som helst. En kraftig gutt på bakerste rad insisterte – muligens for første gang – på å få ordet. Med alvorlig mine erklærte han: «Svensker er onde!». Det boblet over av nasjonalisme som kunne minne om et Trump-møte – her skulle Norge settes først!
Etter hvert roet gemyttene seg, ikke minst da en liten, lyslugget gutt på første rad våget å innrømme at faren hans var «venn med en svenske». Så noen penger kunne de kanskje gi til svenskene likevel.
Nordmenn elsker frihet – men ikke økonomisk frihet
Vi beskriver ofte oss selv som et frihetselskende folk. Vår vilje til å begrense folks økonomiske frihet utfordrer dette selvbildet, skriver Alexander Cappelen i DN.
Historien illustrerer hvordan vi ofte tar svaret på et av de mest grunnleggende moralske spørsmålene for gitt: Hvem er vi egentlig forpliktet til å hjelpe?
Tanken om at Oljefondet primært skal deles med fremtidige generasjoner av nordmenn, er så opplagt at de fleste ikke legger til «av nordmenn» når de sier det.
Sammen med Ben Enke og Bertil Tungodden har jeg undersøkt hvordan folk i ulike land svarer på spørsmålet om hvem de er forpliktet til å hjelpe. Ser de først og fremst en forpliktelse overfor dem de har en spesiell relasjon til – som familie, venner, kolleger eller landsmenn? Eller mener de at forpliktelsene gjelder like mye for alle, uavhengig av relasjon?
Medaljens skygge
Det som motiverer oss mest, er ikke nødvendigvis penger, men offentlig anerkjennelse. Noen er villige til å ta store sjanser – ofte for store sjanser – for å oppnå nettopp det.
I artikkelen «Universalism: Global Evidence», nylig publisert i det vitenskapelige tidsskriftet American Economic Review, rapporterer vi fra en undersøkelse med over 64.000 deltagere, representativt utvalgt fra befolkningen i 60 land.
Deltagerne ble spurt hva de ville gjort dersom de fikk 1000 dollar som de ikke kunne beholde selv, men måtte fordele mellom to andre personer. De to personene hadde samme levestandard, men den ene tilhørte samme gruppe som deltageren, mens den andre ikke gjorde det.
I ulike spørsmål varierte vi hvilken relasjon deltageren hadde til personen i egen gruppe: «en person i din familie», «en venn av deg», «en person som bor i ditt nabolag», «en person som deler din religiøse tro» eller «en person som deler din etniske bakgrunn». Vi spurte også hvordan de ville fordele pengene mellom en fremmed i eget land og en fremmed i et annet land.
Svarene gjør det mulig å måle hvor universalistiske folk er – altså i hvilken grad de verdsetter fremmede like høyt som medlemmer av sin egen gruppe. Tidligere studier har vist at viljen til å bry seg om fremmede henger sammen med sosialt samarbeid og tillit, samt holdninger til omfordeling, innvandring og klimaendringer. Vi finner stor variasjon i dette målet både innenfor og på tvers av land.
Samlet sett er universalismen relativt høy i Afrika sør for Sahara, Latin-Amerika og til en viss grad i Vest-Europa og Nord-Amerika, mens den er lavere i Øst-Asia, Sør-Asia, Øst-Europa og til en viss grad i Midtøsten.
Til tross for mine erfaringer med sjetteklassen utenfor Bergen viser resultatene at Norge er blant verdens mest universalistiske land. Nordmenn er tilbøyelige til å fordele ressurser likt mellom egen gruppe og andre. Særlig legger de lite vekt på nasjonalitet, noe som gjør dem mer villige til å støtte global bistand og klimapolitikk enn innbyggere i mange andre land.
Hvorfor er noen samfunn mer universalistiske enn andre?
Vi finner at graden av universalistiske holdninger henger tett sammen med samfunnets sosiale kapital, altså hvor bredt tilliten strekker seg utover familie og nære relasjoner. Historiske, økonomiske og politiske faktorer spiller en avgjørende rolle.
Studien viser blant annet at land med sterke slektskapsbånd og stor avhengighet av familie- og klannettverk har mindre universalistiske preferanser. Derimot er universalismen sterkere i samfunn der samarbeid med fremmede har vært mer utbredt og som har et demokratisk politisk system.
Økende nasjonalisme og proteksjonisme har i flere land ført til en dreining mot å prioritere egne anliggender over internasjonal bistand. Også i Norge ser vi tendenser til dette, særlig fra Fremskrittspartiet, som ønsker kutt i bistandsbudsjettet.
Er det greit at bedrifter tjener penger på kunder som gjør feil?
Hva gjør du med en avtale der kunden har gått med på å betale fem ganger mer for produktet enn det faktisk er verdt? spør NHH-professor Alexander W. Cappelen i DN.
Kanskje er det på tide å minne både sjetteklassinger og voksne om den universalistiske moralen som har vært en grunnpilar i vår kultur. Vi bør tenke på både nåværende og fremtidige generasjoner – og ikke bare de norske. Eller de svenske, for den saks skyld.
Innlegget var først publisert i DN 20. februar 2025.