Har bunnen falt ut av NATO?
Sovjetunionen råtnet på rot og blir savnet av få i den vestlige verden. Det ser ut til at det amerikanske imperium nå lider samme skjebne.
Fredagen 14. februar 2025 kan komme til å bli husket. Kanskje var det dagen bunnen falt ut av NATO. President Trump har gjort det klart at han vil kjøre et aleneløp med Russland om Ukraina. Det later til at det eneste som kunne få ham til å ikke kaste Ukraina ut til ulvene er tilgang til sjeldne jordarter. Et utspill av det sjeldne – «no pun intended.»
Men det spørs om ikke NATO allerede for lengst er blitt uthulet. Det mener i hvert fall Stephen Wertheim, forsker ved Carnegie Endowment for International Peace. Han publiserte nylig en særlig tankevekkende artikkel i Financial Times om Europas sikkerhetsproblem.
Overskriften er tydelig: «It's time for Europe’s Magical Thinking on Defense to End». Ikke bare har Europa innbilt seg at USAs sikkerhetsgaranti var noe verd; amerikanerne selv har stilltiende gått ut fra at den ville de aldri måtte leve opp til, og skulle det bli så ille, ja så, … vi ville få se. Som vi har sett i Ukraina.
Det er mange som har sett dette komme, ikke minst i Norge, som jo lenge har stolt på amerikansk sikkerhetsgaranti. Hva kunne erstatte den? En del synes å mene at EU er et alternativ, så nu gjelder det å holde seg inne med dem så godt det går. Det er ingen opplagt konklusjon.
EU er ikke noe sikkerhetsorgan. De har ingen egen militær og ingen makt til å utkommandere medlemslandenes styrker. EU har ingen egen utenrikspolitikk; den er sågar medlemslandenes domene og den hegner de om. Flere av EUs medlemsland driver åpenbart egen utenrikspolitikk på tvers av hva øvrige medlemsland mener og den er sågar Russlandsvennlig; hvem har ikke hørt om Victor Urban og Robert Fico?
Hvilken vei Østerrike kommer til å gå etter at deres høyreekstremister vant stort i siste valg er et åpent spørsmål. Storbritannia er det land i Europa som antakelig har de sterkeste militære styrker og de er ikke lenger med i EU.
Den britiske russlandseksperten Keir Giles har lenge advart mot Russlands hensikter og påpekt at Europa står dårlig rustet til å møte dem. I sin seneste bok «Who will defend Europe» peker han på hvordan de europeiske land i årtier har neglisjert sine militære styrker og er overhodet ikke i stand til å møte en militær utfordring fra Russland i noe som helst land på NATOS østflanke.
Deres mentale og politiske beredskap er antakelig også fullstendig utilstrekkelig. De europeiske land har en ugunstig alderssammensetning; det er friske folk i sin beste alder som må ofres på slagmarken, men de har jo forståelig nok andre planer med livene sine.
Dertil kommer at de aller fleste europeiske land sliter med statsfinansene og vil være nødt til å prioritere hardt dersom de på kort tid skal bygge opp sine militære styrker.
Skal de ofre velferden? Et godt sted å begynne ville være å ofre den grønne og kostbare energipolitikk og revitalisere europeisk industri; det vil ikke lykkes uten tilgang på sikker og rimelig energi.
Vi ser ikke bare NATOs nedgang og fall, men også forvitring av det amerikanske imperium. Sovjetunionen råtnet på rot og blir savnet av få i den vestlige verden. Det ser ut til at det amerikanske imperium nu lider samme skjebne av helt andre årsaker.
Det var en tid da USA fremmet og støttet opp om internasjonale institusjoner, var en pådriver for frihandel, og støttet demokrati og menneskerettigheter. At de også skjelet til egne interesser skal ingen være overrasket over, det gjør alle land, men i disse dager er det all grunn til å sørge over hva vi har mistet.
I stedet har vi fått en bøllete president som leverer utspill man kunne le seg skakk av hvis ikke mannen hadde så pass stor makt. Vi ser et land som er innadvendt; som bygger tollmurer rundt seg og tror det er veien til velstand, og ser med gribbeøyne på områder i sin nærhet som de definerer som vitale for sin egeninteresse.
Trumps krumspring kommer til å skade USAs omdømme lenge etter at de fire år han er valgt for er gått. Et land som kan finne på å velge en slik person til president er ikke et sådant man kan ha altfor stor tillit til. Hans politikk, må man gå ut fra, har betydelig resonans i den amerikanske befolkning; han ble jo tross alt valgt med et flertall av stemmene.
Men i stedet for å forsøke omskape verdenen i et amerikansk bilde refser han sine naboer og allierte med straffetoll, krever eierskap til Grønland og Panamakanalen, og lar canadierne forstå at de ville være best tjent med å bli USAs 51. stat. Dette er et symptom på et imperium som har sett bedre dager og er blitt innadvendt.