Chat GPT – vår tids «Titanic»?
Vi er så imponert over KIs muligheter at vi ennå ikke øyner begrensningene, skriver Margrete Dyvik Cardona i BT.
Slik vil de sikre valget med ord
Hvis ord er våpen, er dagens demokrater skarpskyttere, skriver NHH-forsker Margrete Dyvik Cardona i BT.
«Jeg kan ord. Jeg har de beste ordene,» sa Trump en gang. Man kunne nesten tro han forstår at det å lære seg talekunst er noe av det mest verdifulle en president kan bruke tid på. Men mange vil si at listen av Trumps beste ord begynner og slutter med bigly, sad og covfefe – og likevel er det med ord han har forført følgerne sine.
Med halvsannheter og repetisjon skaper han falske assosiasjoner mellom ord og ideer: rigget valg, dyp stat, åpne grenser og falske nyheter. Det er en strategi vi kjenner igjen fra totalitære regimer, der språket snus på hodet med ord som uttrykker det motsatte av det de står for: frigjøring for undertrykkelse og demokrati for politistat. I Trumps verden er angrepet på den amerikanske kongressen patriotisme, og en av de best kvalifiserte visepresidentene i Amerikas historie er inkompetent.
Og det virker.
Rundt halvparten av amerikanere som stemmer, ønsker Donald Trump som president.
Tidligere har ikke demokratene evnet å bekjempe dette på en effektiv måte. «Når de går lavt, går vi høyt,» var mantraet – en edel tanke. En tilnærming som løfter frem det myke i myke ferdigheter. Men denne strategien ser ut til å ha forsterket demokratenes status som elitister uten kontakt med folket.
Dagens demokrater har endret sin strategi, og hvis ord er våpen, er de skarpskyttere.
Første bud innen strategisk kommunikasjon er kjenn ditt publikum. Slik kan du skreddersy en strategi som får motparten til å vakle.
Demokratenes motpart er en selvopptatt mann, besatt av anerkjennelse, og da velger de ord som rar, useriøs og bablende. De hinter til at publikummet hans er lite. Slik får de velgerne til å se det de ser: Mannen som søker verdensmakt, er et skjørt persilleblad.
Harris-kampanjen foreslår at mikrofonene på den kommende debatten skal stå på hele tiden. De angriper hans forfengelighet og setter ham opp mot sine egne rådgivere. Det blir en påstand de slipper å formulere selv: Ikke engang Trumps egne støttespillere har tillit til ham i en debatt mot Kamala.
Ingen bærekraftig fremtid uten flerspråklige ledere
Likevel ser vi sjelden at fremmedspråk eller kulturkunnskap nevnes som del av porteføljen for studieretninger som skal ha bærekraft som et gjennomgående element, skriver Margrete Dyvik Cardona.
Men demokratenes kommunikasjonsstrategier strekker seg langt forbi Trumps ego. De bruker et arsenal av teknikker som er et studium verdig for enhver som vil ha slagkraft.
Et eksempel er Michelle Obama når hun gjentar de viktigste ordene i det motparten sier, en av de mest kraftfulle teknikkene du kan bruke når du vil oppnå noe. Med Trumps egne ord sender hun publikum inn i jubel: «Hvem skal fortelle ham at den jobben han søker på, kanskje er en av de der svarte jobbene?»
Historiefortelleren Kamala knytter en slagkraftig forbindelse mellom mennesket Kamala og advokaten Harris med fortellingen om bestevenninnen Wanda. Det er historien om hvordan hun reddet venninnen bort fra stefarens seksuelle misbruk, hvordan ønsket tentes i henne da, om å bruke egen kunnskap og innflytelse til å hjelpe andre. Og når Tim Walz forteller om faren sin, som døde av lungekreft og la igjen et fjell av medisinsk gjeld, ser amerikanerne sin egen motgang gjennom hans øyne.
Og kampanjen henter inn 540 millioner dollar i donasjoner.
Demokratene bruker nå konkrete ord for å få frem større ideer. Når Kamala forteller at hun skal utvide barnetrygden, sier hun at hun skal hjelpe småbarnsfamilier å kjøpe bilsete og babyklær. Når Obama beskriver Tim Walz, sier han ikke at han er en folkets mann, uberørt av politisk makt. Han sier: «De flanellsskjortene han bruker, kommer ikke fra noen politisk konsulent. De kommer fra skapet hans. Og de har vært gjennom litt av hvert.»
Harris og Walz skrur opp temperaturen i salen med bokstavrim som kaos og krise, fyr og flamme, hjerte og hjem.
Språket og naturen
Objektiv kunnskap fører ikke til handling, skriver NHH-forsker Margrete Dyvik Cardona i Klassekampen.
De driver folkemasser inn i valglokalene og Trump inn i en spiral av tweeter som gir ambivalente velgere nye grunner til å avvise ham. Dette er ikke «myke ferdigheter». Det er hardtslående talekunst.
For språk er rytme. Det er vokaler og konsonanter i eksplosiv forening: We’re not going back!
Og når de serverer en av de mest virkningsfulle kommunikasjonsstrategiene som finnes, nemlig metaforer, står gåsehuden under publikums skjorter. Knapt et øye var tørt da Kamala beskrev den fryktløse troen som bygde vår nasjon. Men jubelen var aldri så høy som da Tim Walz ropte ut sportsmetaforen som traff hver amerikaner i mellomgulvet:
Det er fjerde kvartal, vi ligger under med et «field goal», men vi er i angrep og vi har ballen. Vi driver nedover banen. Og for et lag vi har. Kamala Harris er tøff, Kamala Harris er erfaren, og Kamala Harris er klar. Vår jobb er å komme oss i grøften og gjøre blokkeringen og taklingen. En tomme av gangen, en yard av gangen. Ett telefonanrop av gangen. Ett dørbank av gangen.
Med metaforer og bokstavrim vil demokratene slå Donald Trump. Rallyene er fylt til bristepunktet, selv republikanere forener seg til støtte for Harris, og 175 prosent flere afroamerikanske, unge kvinner registrerer seg for å stemme. Det blir en historie å fortelle. Det kan bli historien om hvordan rette metafor, foran rette publikum til rett tid, sikret en valgseier i verdens mektigste land.
Innlegget var først publisert i Bergens Tidende 10. september 2024.