Slik kan aksjebeskatningen forbedres

Det er ingen god idé å fjerne fritaksmetoden. Men vi kan forbedre aksjonærbeskatningen ved å likebehandle tap og gevinst ved aksjesalg, samt å heve skjermingsrenten.

Aksjegevinster og utbytte som realiseres av selskapsaksjonærer, er fritatt for skatt, mens tilsvarende inntekter som realiseres av personer, skattlegges som eierinntekt.

Blant formuende personlige investorer er det vanlig å organisere eierskapet gjennom eget holdingselskap. Med en slik organisering har investoren fleksibilitet til selv å bestemme når skattepliktig utbytte skal tas ut og påløpt eierskatt betales.

På høy tid å revurdere fritaksmetoden

Tiden er overmoden for en kritisk gjennomgåelse av fritaksmetoden. Men det er vanskelig å få til en god debatt når det står 3100 milliarder kroner på motsatt side av debatten.

Flere innlegg i DN den siste tiden har omhandlet fritaksmetoden. Noen av innleggene argumenterer for at fritaksmetoden må revurderes fordi kapitalen hoper seg opp i selskapene og kan gis videre til arvinger uten at den latente eierskatten noen gang betales. Andre innlegg argumenterer for at det ikke er noe feil ved fritaksmetoden fordi mange aksjeeiere faktisk tar utbytte og betaler eierskatt.

Begge leirer har delvis rett. Kapitalbeholdningen til norske selskaper har vokst betydelig, og det betales eierskatt av utbytte, men mindre enn før relativt sett til veksten i kapitalbeholdningen. Burde dette bekymre oss?

Ideelt sett skulle aksjonærbeskatningen ikke påvirke lønnsomheten av å sitte med kapital i selskapet eller påvirke utbyttebeslutningen. Så hvorfor er det ikke slik?

Svaret på dette spørsmålet vet vi fra forskningen.

Petter Bjerksund og Guttorm Schjelderup

Svaret på dette spørsmålet vet vi fra forskningen. I en serie publiserte artikler om den norske aksjonærbeskatningen viser vi to at aksjonærmodellen, slik den er innført i Norge, representerer en asymmetri i beskatningen av tap og gevinster.

En aksjeeier som selger med gevinst, får fradrag for ubenyttet skjermingsfradrag og skattlegges med 37,84 prosent.
Tap derimot føres som fradrag i alminnelig inntekt med samme sats, men et eventuelt ubenyttet skjermingsfradrag ved realisasjon av en aksje går tapt.

Formuesskatten spiller også en rolle i debatten om fritaksmetoden, fordi den gir incitament til å ta utbytte for å betale formuesskatten. Slik sett motvirker formuesskatten innlåsingseffekten av fritaksmetoden. Aksjerabatten, derimot, reduserer den effektive formuesskatten og har derfor motsatt effekt.

Så hva er alternativet til formuesskatten?

Mine NHH-kolleger Jøril Mæland og Karin Thorburn vil fjerne formuesskatten og er opptatt av fordeling. Men de foreslår ikke alternative og like treffsikre forslag til omfordeling, skriver Guttorm Schjelderup i DN.

Selv om man rettet opp skjevheten i skattemessig behandling av gevinst og tap ved salg av aksjer, lønner det seg likevel å holde kapitalen i selskapet hvis investors lånerente overstiger skjermingsrenten. Og det gjør lånerenten i de aller fleste tilfellene.

I 2023 var skjermingsrenten 3,2 prosent, som er vesentlig lavere rente enn hva de fleste låntagere kan oppnå. Siden skjermingsrenten alltid vil være en sjablong, er det derfor umulig å gjøre skattesystemet nøytralt i den forstand at det er like lønnsomt for alle å investere gjennom selskapet som på personlig hånd.

Burde vi så kvitte oss med fritaksmetoden?

Burde vi så kvitte oss med fritaksmetoden?

Petter Bjerksund og Guttorm Schjelderup

For å svare på det spørsmålet kan vi tenke oss hva som ville skje hvis vi fjernet fritaksmetoden og skattla utbytte og aksjegevinster i selskapene. Samtidig korrigerte vi for at selskapene hadde betalt skatt når personlig aksjonær skulle betale sin skatt på mottatt utbytte. Slik kunne vi unngå at utbytte ble skattlagt dobbelt.

Et slikt system bringer oss tilbake til tiden før skattereformen i Norge i 2006 og innføringen av fritaksmetoden og aksjonærmodellen.

Problemet med et slikt forslag er at de fleste EU-land nå benytter fritaksmetoden, slik at norske investorer vil få et incitament til å flytte sine holdingselskaper til utlandet. Siden det etter den norske skatteloven ikke utløses norsk kildeskatt på utbytte fra aksjeselskap i Norge til et morselskap (aksjeselskap) i et EØS-land, og det helt sikkert heller ikke er lokal skatteplikt for utbyttet for morselskapet (pga. lokal fritaksmetode), er man like langt ved en slik reform.

Noe skurrer i Debatten

NRKs skattedebatt er basert på meningsløse forutsetninger: All avkastning i «Tangens oljefond» går til «husholdingbudsjettet» og må derfor være skattefri. Er virkelig skatten problemet, ikke uttaket?

I praksis vil ikke alle næringsdrivende ha ressurser eller mulighet til å opprette et holdingselskap. Det ville ført til et skille i skattleggingen av norske investorer som strider mot likebehandlingsprinsippet og heller ikke er god ressursallokering.

Det er altså ingen god idé å fjerne fritaksmetoden, men vi kan forbedre egenskapene til den norske aksjonærbeskatningen ved symmetrisk behandling av tap og gevinst ved aksjesalg. Og ved å heve skjermingsrenten ved valg av en sjablong som bedre speiler lånerenten.

Og det er i dette lyset exit-skatten må ses.

Petter Bjerksund og Guttorm Schjelderup

Noen vil beholde fritaksmetoden og at skattefrie inntekter i selskapene skal kunne skyves på inn i evigheten. Et slikt synspunkt innebærer at vi i praksis har avskaffet skatt på utbytte og aksjeinntekter for aksjonærer som kan tilpasse seg slik.

Det medfører en skattemessig forskjellsbehandling som aldri var intensjonen med skattereformen i 2006.

Og det er i dette lyset exit-skatten må ses.

Innlegget var først publisert i DN 12. november 2024.