PE-investeringen vil ikke gjøre deg rik
Private equity-fond skaper verdi totalt sett, men det ser ut til at de fleste fordelene tilfaller forvalterne, ikke investorene, skriver førsteamanuensis Carsten Bienz.
Derfor floker det seg til for statens fond
Hvorfor er det så vanskelig for staten å investere i oppstartsbedrifter og unoterte selskaper? Finansforsker Carsten Bienz spør i DN.
Nesten alt staten har gjort som investor de siste årene får kritikk.
I Nysnø trekker styremedlem Klaus Mohn seg. Joachim Høgh Krohn ble nærmest jaget bort fra Argentum. Evaluering av såkornfondene viste at de i stor grad bare klarte å kaste bort penger. Det blir litt for lettvint å felle en dom uten å gå litt dypere inn i sakene.
Det er selvfølgelig vanskelig å generalisere, men to forhold i slike fond kan vi peke ut: Mandatet og incentiver.
La oss begynne med mandatet. Først litt statistikk: En typisk tommelfingerregel i bransjen er at du må se på hundre selskaper for til slutt å investere i ett. Norge er et relativt lite land, og det er dermed veldig vanskelig å finne tilstrekkelig mange lønnsomme oppstartsselskaper.
I Argentum ble dette løst ved å utvide mandatet til å investere i hele Norden og nå i Nord -og Vest-Europa. Det ser ut som om det fungerer ganske bra, og jeg forstår ikke hvorfor Nysnø og Investinor ikke skulle få det samme i mandatet sitt.
I dette ligger kjernen av kritikken fra Klaus Mohn, et syn det er grunn til å tro at flere i styret stilte seg bak.
Selv kommer jeg fra regionen rundt Stuttgart i Tyskland, et område nesten på størrelse med Norge. Det finnes selvfølgelig ikke et eneste fond som må begrense seg til å investere bare der.
«Tangens nei» til Elon Musk – hvem er den grådige?
«Tangens nei» fremstår som et politisk innlegg i den venstrevridde, norske likhetsdebatten, der produktivitetsforskjell mellom ledere ikke skal belønnes. Oljefondets Tesla-aksjer er mer enn tidoblet i verdi.
I denne meningsløse begrensning av statlige mandater i Norge, ligger utfordringen for avkastningen. Det er politisk fristende, men økonomisk direkte ødeleggende.
Incentiver er det andre sentrale forholdet. Folk som jobber i venture og buyout må motiveres til å ta ganske betydelig risiko. I venture er erfaringen at:
- Av ti investeringer vil rundt tre - altså 30 prosent - av investeringer ikke fungere.
- Av resten er det ofte bare én investering som gir største del av avkastningen – som Spotify eller Kahoot.
Du trenger is i magen for a ta denne slags risiko.
Med fastlønn får du ingen belønning dersom du lykkes, men mye kritikk når det går dårlig. Ansettelseskontraktene må derfor belønne folk for gode investeringer. Ellers vil de ansatte bare velge å ikke ta nok risiko.
Det er viktig å forstå at vi trenger begge elementer for å sikre at offentlige penger blir brukt på den best mulige måten. Ideologiske skylapper hjelper ikke.
Til slutt så kan vi også tenke litt over hva som er en «optimal størrelse» på disse fondene. Hvis hver by langs norskekysten skal ha sitt eget investeringsselskap, så nytter det ikke å «spare» på forvaltningskapital. Slike selskaper har faste utgifter og trenger nok kapital for å ha forsvarlige forvaltningskostnader.
Det er vanskelig å si hva en forsvarlig minimumsstørrelse er, men den er antakelig ganske stor, og da er vi tilbake på mandatet.
Formuesskatten krymper kaken vi har til deling
Formuesskatt gjør at gründere vil ta mindre risiko og kanskje la være å utvikle nye ideer. Resultatet blir færre arbeidsplasser, lavere vekst og mindre omstilling, skriver Jøril Mæland og Karin Thorburn i DN.
For ordens skyld: Carsten Bienz var leder for NHHs Argentum Centre for Private Equity fra 2012 til 2019. Han har ingen relasjon eller binding til Argentum i dag.
Innlegget var først publisert i DN 12. juni 2024.