Hvil i fred, kjære bærekraftssjef?
Vi ser stadig selskaper med profilerte bærekraftssjefer som likevel havner i hardt bærekraftsvær. Er det på tide å la rollen dø? Det skriver Lars Jacob Tynes Pedersen, Sveinung Jørgensen og Svein Roger Selle.
De siste årene har vi sett en fremvekst av ledere som tituleres som bærekraftssjefer eller «Chief Sustainability Officers». Men det blir fortsatt i liten grad diskutert om det faktisk er behov for en bærekraftssjef eller hvordan man kan profesjonalisere og formalisere denne rollen.
Bør hele funksjonen avvikles? Eller bør norske selskaper heller se på bærekraftssjefen med nye øyne, og oppgradere den til en som faktisk kan være nøkkelpersonen som setter fart på bærekraftig og lønnsom omstilling?
Dette diskuteres i en nylig publisert artikkel i Harvard Business Review, The Evolving Role of Chief Sustainability Officers. Her skriver Robert G. Eccles og Alison Taylor at flere bærekraftssjefer er i ferd med å få et nytt og viktigere liv, ved at rollen har gått fra å handle om historiefortelling til å være en helt sentral funksjon for utvikling av selskapers strategi.
Ikke minst er de blitt en aktiv lyttepost til viktige utviklingstrekk i samfunnet og stadig mer kravstore investorer.
Denne utviklingen presses frem av stadig flere avsløringer og kritisk oppmerksomhet fra journalister, influensere og investorer med langsiktige briller. I tillegg betyr strengere krav og reguleringer fra EU og nasjonale og lokale myndigheter at det er vanskelig for ledelsen å holde seg oppdatert på hva som forventes av et selskap anno 2023.
For å komme dette i møte, kreves imidlertid bærekraftssjefer som faktisk har budsjetter og beslutningsmyndighet, som har ørene på skinnegangene og kan høre interessentenes stemme. En som kan oversette hva dette betyr for selskapets evne til å skape verdier og hvilke konsekvenser dette vil ha for driften.
Til en slik oppgave kreves kunnskap og erfaring fra kjernevirksomheten, og ikke minst hvordan investorer og omgivelsene tenker. Da holder det ikke med en bærekraftssjef uten mandat, som hverken har budsjetter eller reell påvirkning.
Temaet har fått fornyet aktualitet da H&M de siste ukene har fått sterkt kritisk søkelys på seg etter å ha gått høyt på bærekraftsbanen, samtidig med avsløringer om mulig dumping av innsamlede klær i Vest-Afrika. Hvis bærekraftssjefen hadde hatt mandat og en viktig stemme, ville denne praksisen fortsatt funnet sted, eller ville bedriften foretatt større grep for å endre på dette? Har bærekraftssjefene – enten i H&M eller andre steder – makt og ressurser til å endre kursen, eller står de på dekk og ser isfjellet nærme seg?
Vi mener at skal bærekraftssjefen ha livets rett, bør norske toppledere la vedkommende være involvert i strategiutviklingen og kapitalinnhenting, samt gå fra å lage bærekraftsstrategier til bærekraftige forretningsstrategier. Rollen bør ha utstrakt kontakt og søkelys på ulike interessenter, og være mye mer i dialog med investorer. Bærekraftssjefen bør også være utstyrt med og ha ansvar for ressurser og kompetanse i hele organisasjonen, inkludert hos styre og lederteam.
En slik utvikling skulle da tilsi at bærekraftssjefen vil få en stadig viktigere rolle i fremtiden.
Like fullt kan man jo håpe at bærekraftssjefen etter hvert stryker med. Ikke i morgen, men forhåpentlig om ikke mange år. Dette kan skje når selskaper slutter å betrakte bærekraft som et valgfag, eller en sidevogn til den verdiskapende motorsykkelen, og heller ser på dette som helt avgjørende for å drive forretning.
Det kan skje når bærekraftssjefens funksjon er blitt fullintegrert i organisasjonen på en slik måte at den er rustet for bærekraftig verdiskaping.
Ja, da vil denne rollen være overflødig og vi kan takke for innsatsen.
Innlegget ble først publisert i Dagens Næringsliv 26. juli 2023.