Kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen velger i DN 17. November å ikke utfordre kvinner som sier at «det bare blir slik», med henvisning til at det er mødre – og ikke fedre – som blir hjemme med sykt barn eller kjøper ulltøy og utstyr.

Dette synes jeg blir litt for enkelt, og det fremstiller oss kvinner som temmelig handlingslammede og bevisstløse. Som Trettebergstuen stiller jeg meg undrende til hva det er som gjør at det går så sakte fremover med å øke kvinneandelen i AS-styrene og i ledelsen til bedrifter.

Norske menn som eksportvare

Norske menn som triller barnevogn i beste arbeidstid har havnet i søkelyset. EU og store multinasjonale selskaper har latt seg imponere. De kopierer nå den norske fedrekvoten.

Imidlertid vil jeg utfordre Trettebergstuen; dersom «resultatene uteblir i år etter år», er det ikke på tide å undersøke hva kvinner i Norge egentlig ønsker?

Strukturelt sett har det norske samfunnet lagt til rette for likestilling mellom mødre og fedre – for eksempel via delt foreldrepermisjon, billige barnehager og individuelle sykedager for barn.

Dersom kvinner i Norge likevel velger å ikke søke toppstillinger i næringslivet, så må vi vel anerkjenne at det også er en del av den norske virkeligheten.

Vi kan synes det er skuffende at så mange kvinner i Norge velger å jobbe i det offentlige og ikke i næringslivet, hvor lønnsnivået er bedre. Det strider mot feministisk tankegang og ønsket om at kvinner skal være ambisiøse og forsørge seg selv. Men kanskje må vi innse at lange tradisjoner med kvinnelig omsorgsarbeid ikke kan endres over natten.

Dersom «det bare blir slik» at kvinner tar hovedansvar for husarbeid og omsorg for barn, vil jeg utfordre kvinner til å bli bevisst hvordan det ble slik. Er vi så tafatte at vi ikke kan utfordre menn til å ta mer ansvar i hjemmet, eller er det andre mekanismer som ligger til grunn?

I min forskning på farspermisjon ble jeg oppmerksom på fenomenet «maternal gatekeeping» – at kvinner vokter sitt territorium og sin identitet. Det innebærer at vi kvinner er delvis ansvarlige for å opprettholde nedarvede, kulturelle forventninger. Kanskje forhindrer vi at menn tar mer ansvar på hjemmebane.

Uheldig ekskludering av fedre

Jeg spør meg om det ekstreme fokuset på amming i foreldrepermisjonsdebatten er et eksempel på at mødre vokter sitt territorium, skriver Agnes Bamford i Vårt Land.

Forskning fra blant andre Brandth, Kvande, Aarseth og Holter viser at kvinner oppnår status via husarbeid og omsorgsarbeid, mens slikt arbeid ikke har samme funksjon for menn. Brandth og Kvande hevder også (i 2022) at fedres omsorgsarbeid og husarbeid forhandles og bedømmes ut fra mødres standarder. Kanskje noe å reflektere over.

Debatten som fant sted i norske medier i vår – den om å redusere fedrekvoten fordi kvinner trenger mer tid til å være hjemme – sjokkerte meg. Jeg så på kvinners ønske om å forsyne seg av mennenes kvote som et tilbakesteg for norsk likestilling.

Jeg trodde kvinner i Norge ville være sjeleglade over at menn i alle fall tar 15 uker farspermisjon. Men der tok jeg feil, i alle fall ut fra synspunktene som kom frem for eksempel i NRKs «Debatten» med Fredrik Solvang 26. april.

Det er bekymringsfullt for fremtidens unge kvinner eller deres arbeidsgivere om graviditet og fødsel blir fremstilt som en sykdom eller et problem. Det er nettopp slike holdninger som skaper ubevisste fordommer mot kvinner i arbeidslivet.

Kjønnskvotering for å oppnå likestilling kan lykkes, og fedrekvoten er et godt eksempel på det. Men må vi ikke også prøve å forstå og respektere menns og kvinners valg?

Kronikken var først publisert i DN 18. november 2022.

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post