Konkurransetilsyn – eller overstyring av markedet?
Vi må ikke glemme faren for at «antitrust»-saker kan drives av interessenter – ikke for å beskytte forbrukerne, men produsentene selv, skriver professor II B. Espen Eckbo i Dagens Næringsliv.
Skrevet av: B. Espen Eckbo, professor II ved Norges Handelshøyskole
I økonomisk teori er monopol det motsatte av konkurranse. Monopol betyr at en enkelt produsent styrer hele markedets tilbud av en vare. Mens monopolisten i teorien kan drive opp produktprisen ved å holde tilbake tilbudet av varen (skape knapphet), så betyr konkurranse at rivaliserende selskaper står klare til å fylle opp tilbudet igjen, hvilket forhindrer en prisoppgang.
Det klassiske eksempelet er oljekartellet Opec, som mangedoblet oljeprisene ved å begrense produksjon og salg av olje. Monopolisering kan også foregå gjennom å forhindre nyetableringer, som Microsoft ble dømt for da selskapet på 1980-tallet ikke tillot Netscape å legge inn sin konkurrerende søkemotor i Windows-programmet.
Risikoen er overstyring
Med basis i denne teorien er Konkurransetilsynets hovedoppgave å føre tilsyn med at næringslivet ikke samarbeider for å regulere tilbudet (og dermed priser) – altså organisere seg i karteller. Dette, som kalles «antitrust»-politikk, høres kanskje greit ut. Tilsynets problem er at «monopolisering» ikke er en direkte observerbar størrelse. Det må derfor ty til rene teorier for å utføre jobben sin. Er teorien for smal, blir tilsynet for bredt.
Risikoen er overstyring av det som egentlig er et utslag av markedskonkurranse.
Faren for overstyring gjelder selvsagt ethvert lands organ med ansvar for antitrust politikk. Siden graden av monopolisering ikke er objektivt observerbar, avgjøres anklager om monopolisering i rettstvister hvor motpartene fremfører sine egne sterke oppfatninger om hva teorien egentlig betyr. Retten må deretter avgjøre tvisten i hovedsak basert på disse teoretiske fremstillingene – uten direkte bevisføring.
Vanskelig å overvurdere konkurransedriften
Etter min oppfatning er det vanskelig å overvurdere konkurransedriften. De fleste har erfart denne personlig gjennom oppveksten, i sport og lek, nærmest som et instinkt. Siden dette instinktet videreføres naturlig inn i næringslivet, er det viktig å være skeptisk til påstander om manglende konkurranse mellom bedrifter – som jo gjelder personer – inntil det motsatte er tilstrekkelig «bevist».
Faren er at når man står overfor ikke-verifiserbare teorier, så vinner den som roper høyest og har evnen til å dekke rettskostnaden.
Jeg var selv med som ekspertvitne i en slik sak i USA etter at jeg gjennom min doktoravhandling hadde utviklet en ny metode for å teste ut monopolanklager i forbindelse med horisontale fusjoner og oppkjøp. Saken illustrerer hva som kan gå galt for et konkurransetilsyn:
I 1983 annonserte General Motors (GM) og Toyota at de ville samarbeide om å produsere biler i den amerikanske delstaten California. Samme dag sto konkurrentene Ford og Chrysler frem med kraftige påstander om at dette samarbeidet ville redusere konkurransen i bilmarkedet.
Mistanker om antitrust
Påstanden skremte vettet av det amerikanske konkurransetilsynet – i dette tilfellet Federal Trade Commission (FTC) – som besluttet å forsøke å stoppe GM-Toyota samarbeidsplanen på basis av mistanker om antitrust.
Da jeg selv vurderte påstanden, ble det klart at aksjekursene til Ford og Chrysler hadde falt dramatisk med ni prosent den dagen GM-Toyota-samarbeidet ble annonsert. Markedet var med andre ord overbevist om at samarbeidet ville øke, ikke redusere, konkurransen for Ford og Chrysler – det stikk motsatte av hva FTC antok. FTC valgte heller å etterkomme de høye ropene om «monopolisering». Men hvem vant på dette?
Ford og Chrysler, selvsagt, som brukte det offentlige tilsynet til å sette kjepper i hjulene på en farlig konkurrent.
Nedvurderer konkurransedriften
Mitt hovedpoeng er at slike «antitrust»-saker kan drives av rene interessegrupper – ikke for å beskytte konsumenten, som teorien antar, men produsentene selv. Paradoksalt nok blir det å kunne anklage en konkurrent for en ikke-verifiserbar «monopolisering» i seg selv brukt som et virkemiddel i konkurransen mellom selskapene.
Jeg har ingen spesiell kjennskap til Konkurransetilsynets anklager mot selskapene i varehandelen. Min advarsel er faren for at tilsynet tror for sterkt på smale monopolteorier og rett og slett nedvurderer den fundamentale konkurransedriften.
I rene konkurranseutsatte markeder vil de prisene som settes av konkurrentene, følge hverandre tett. Hvordan kan da tilsynet avgjøre at prisendringer i stedet følger av et ulovlig samarbeid?
Hvordan har partene i varehandlene kunnet stoppe den fundamentale konkurransedriften seg imellom?
Drives prisene i varehandelen mer av karteller blant visse produsenter – jordbruket – enn av nettverket av distributører?