En «riking» som skal kjøpe bolig til 50 millioner kroner, kan ta ut 74 millioner i utbytte fra selskapet sitt, betale 24 millioner i skatt og finansiere boligen med resten. Men en kjapp tur i banken kan kutte skatteregningen med 17 millioner kroner, skriver kronikkforfatterne i DN.
Kronikken er skrevet av professor Torfinn Harding, Universitetet i Stavanger og NHH, professor Magne Mogstad, University of Chicago og Statistisk sentralbyrå, og forsker Ole-Andreas Elvik Næss, Samfunns- og næringslivsforskning ved NHH.
Økonomisk ulikhet er et hett tema i valgkampen. Siden 2001 har inntektsulikheten i Norge økt betydelig når en tar hensyn til inntekt som opptjenes i selskaper. Disse inntektene blir i stor grad tilbakeholdt i selskapene istedenfor å bli utbetalt til eierne (Aaberge, Modalsli og Vestad, 2020). Det har ført til at skatten som de rikeste betaler på privat hånd fortsatt utgjør en svært lav andel av deres totale inntekt.
For eksempel viser skattetallene fra 2019 at de rikeste i Norge rapporterer relativt lave inntekter i de personlige skattemeldingene:
Har de rike et så nøkternt konsum, eller klarer de rike å tilpasse seg skattesystemet slik at de kan finansiere høyt forbruk uten at det slår ut i store utbytter eller lønnsinntekter?
For å svare på dette er det avgjørende å forstå hvordan eiere kan benytte seg av de tilbakeholdte selskapsinntektene.
Dagens skattesystem legger opp til at selskapsinntekter skattefritt kan investeres i andre selskaper uten å betale utbytteskatt. Intensjonen er å sikre reinvesteringer i virksomheter og sømløs flytting av kapital på tvers av selskaper. Hvis selskapsinntektene i stedet brukes til å finansiere kjøp av hus, hytte og annet forbruk, er intensjonen med dagens system at eierne skal skattes slik at samlet skattesats er omtrent den samme som på høye lønnsinntekter.
Bedriftseiere kan imidlertid bruke tilbakeholdte overskudd til eget forbruk uten å betale skatt på flere måter. For det første kan de benytte seg av skjermingsfradraget og tidligere skattetilpasning knyttet til innskutt egenkapital, som DN har beskrevet tidligere. Dette gir rom for betydelig forbruk uten vesentlig skatt på privat hånd, i alle fall for de aller rikeste.
En annen tilpasning som har fått mye oppmerksomhet, er forbruk gjennom selskapene. Da er det selskapet som eier og drifter for eksempel kunst og helikoptre, men eieren bruker godene privat. DN rapporterer at både forskning fra Annette Alstadsæter og kontroller fra Skatteetaten tyder på at slikt forbruk har økt de siste årene og at finansminister Sanner varsler en innstramning av reglene.
I tillegg var det lenge mulig å låne fra egne selskaper til å finansiere forbruk uten å betale utbytteskatt. Dette smutthullet i skattesystemet ble imidlertid tettet i 2015. Finansdepartementet begrunnet dette med at «ved å ta opp lån kan aksjonæren få tilgang på midlene til private formål uten å ta utbytte».
Tiltakene for å tette smutthull er en god start, men de er neppe tilstrekkelige.
Å låne fra banken er et alternativ til skattetilpasning gjennom å låne fra selskapet. For å være konkret: Ta en person som ønsker å kjøpe seg et nytt hus til 50 millioner kroner. Han har store verdier og inntekter i selskapene han eier, men ingen lønnsinntekt.
For å finansiere kjøpet kan eieren bruke 95 millioner av selskapsinntekten. Denne inntekten skattes først med 22 prosent i selskapet. Eieren tar de resterende 74 millionene i utbytte, betaler utbytteskatt på 24 millioner, og har så 50 millioner til privat bruk.
Alternativt kan eieren låne 50 millioner av banken. Siden lånebeløpet er mye lavere enn eierens reelle formue, vil ikke dette være et risikabelt utlån for banken. La oss likevel anta at banken oppfatter en viss risiko ved lånet og tilbyr en utlånsrente på tre prosent. Da har eieren 1,5 millioner i rentekostnader i året for et avdragsfritt lån.
Eieren kan ta ut 1,71 millioner i utbytte for å dekke de årlige rentekostnadene, noe som vil gi en skattekostnad på cirka 540.000 kroner. I tillegg får eieren et skattefradrag for rentekostnadene på cirka 330.000 kroner. Netto skatt som må betales er da cirka 210.000 kroner årlig.
Istedenfor å betale en engangs skatteutgift på 24 millioner, så må eieren årlig betale 210.000 kroner. Dette er skattemessig gunstig av to årsaker:
Eksempelet vårt er stilisert, men illustrerer et viktig smutthull i dagens skattesystem som har fått lite oppmerksomhet.
Renteutgiftene må selvfølgelig betales, men i selskapet står fortsatt det tilbakeholdte overskuddet og kan ventelig gi en avkastning som dekker lånerentene.
Vi har fått bekreftet at rike eiere benytter dette smutthullet. Selv om det er lovlig, så bryter det med intensjonen i skattesystemet om at selskapsinntekter skal skattes på privat hånd om de brukes til å finansiere forbruk. Kilden til dette smutthullet er at tilbakeholdte overskudd i selskaper gir grunnlag for sikkerhet for banken og kan dermed muliggjøre høyt konsum uten at en betaler skatt etter intensjonen i skattesystemet.
Hvordan skiller denne situasjonen seg fra situasjonen til lønnsmottagere?
For det første må lønnsmottagere typisk betale skattesatser som er betydelig høyere enn 22 prosent, også om pengene skal brukes til investering på for eksempel en aksjesparekonto.
For det andre håndheves i praksis boliglånsforskriften for de aller fleste, hvor en ikke kan ha høyere gjeld enn fem ganger inntekt.
Ved å tette smutthullet vil man komme nærmere intensjonen med dagens skattesystem og oppnå at også de rikeste betaler en vesentlig del av sin totale inntekt i skatt. I lys av den økende ulikheten i Norge skulle en tro at også politiske partier som er motstandere av formuesskatten bør kunne støtte opp om reformer som sørger for at forbruket til vanlig folk ikke skattes vesentlig mer enn forbruket til rike kapitaleiere.
Kronikken var først publisert i Dagens Næringsliv 17. august 2021.