Skrevet av Victor D. Norman. 

Kan, bør og vil den norske velferdsstaten, med gratis og like velferdstjenester til alle, overleve min generasjon? Spørsmålet har vært stilt mange ganger, men den store debatten er uteblitt. Vi må få den snart – hvis ikke, vil svaret gi seg selv.

Byggverket det er snakk om er hele den delen av offentlig sektor – helse, omsorg og utdannelse – som driver med individuell tjenesteytelse. Hos oss er alle sikret tilnærmet gratis tilbud av disse tjenestene, men til gjengjeld må vi godta at omfang og kvalitet bestemmes av det offentlige og at tjenestene er rasjonert: Vi må stå i kø for ikke-akutt sykehusbehandling, det er trolig ikke ledig sykehjemsplass den dagen vi trenger det, og vi kan ikke fritt velge skole eller studieretning.

Det er tre spørsmål denne formen for tjenesteytelse reiser. Det ene handler om rasjoneringsmekanismen: Hvordan sørger vi for at det er de som har størst utbytte som faktisk får tjenestene? Det andre handler om kvalitet: Hvordan kan vi, uten noen markedstest, avgjøre hvilket kvalitetsnivå vi skal legge oss på? Det tredje handler om valgfrihet: Hvordan skal vi forholde oss til private tilbud på siden av de offentlige?

Tradisjonelt har vi hatt få private tilbud i Norge, så det meste av diskusjonen har handlet om de to første spørsmålene. Vi har valgt ulike måter å rasjonere på – for høyere utdannelse meritokrati, for helse- og omsorgstjenester behov kombinert med kø, og for barnehager fødselsdato. Når det gjelder kvaliteten, har vi lagt oss på det som kan kalles god, men ikke topp, internasjonal standard, og med klar vekt på behovene til det midlere flertall av pasienter, pleietrengende, elever og studenter. Halene i pasient- og elevfordelingene har fått mindre oppmerksomhet.

Disse løsningene har vært enkle å holde seg til fordi vi tradisjonelt har sluppet å forholde oss til konkurranse fra private. Vi har nesten ikke hatt det. Vi har hatt privatpraktiserende leger, helseinstitusjoner eid av private eller ideelle organisasjoner og en del private og ideelle utdannelsesinstitusjoner, men nesten alle har hatt kontrakter med det offentlige og inngått i det offentlige tjenestesystemet.

Det er i ferd med å endres. Stadig flere har helseforsikringsordninger, gjerne gjennom jobb, som gjør at de kan kjøpe seg forbi offentlige helsekøer og få privat behandling i Norge eller utlandet; vi har sjenerøse finansieringsordninger som gjør at studenter som ikke får oppfylt sitt primærønske ved norske universiteter kan få ønsket utdannelse i utlandet i stedet; og vi har ingen stengsler for at pleietrengende eldre kan kjøpe privat omsorg istedenfor å stå i kø for en sykehjemsplass i hjemkommunen.

Konkurransen fra private kan lett føre det offentlige ut på en av to ville veier. Den ene er å svare på de private tilbudene ved å legge seg på samme kvalitetsstandard som disse og øke kapasiteten tilstrekkelig til å ta imot alle som ønsker plass. Det vil sprenge alle rimelige grenser for bevilgninger til sykehus, skoler og pleieinstitusjoner. Den andre er å la de som har lyst og råd gjøre som de vil, og godta at offentlige skoler, sykehus og eldreinstitusjoner etter hvert blir tilbudet til de som ikke har råd til å kjøpe noe bedre. Det vil føre til at den politiske oppslutningen om offentlige tilbud blir svakere, og da vil også bevilgningene til de offentlige institusjonene forvitre. Det langsiktige resultatet blir et privat A-lag og et offentlig B-lag.

Det eneste gode svaret om man ikke ønsker noen av disse utfallene, er offentlige tilbud som er gode nok og kommer tidlig nok til å blokkere storstilt privatisering. Det betyr at offentlige tilbud må holde en kvalitet, og ha en kapasitet, som er god nok til å forebygge masseflukt til private tilbydere. Også det vil koste – det vil måtte innebære at man både når det gjelder kvalitet og kapasitet går lengre enn nøkterne nytte-kostnadsbetraktninger tilsier. Lykkes man, vil det imidlertid bli langt billigere enn å skulle møte konkurranse fra veletablerte private aktører i etterkant.

Kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 26. september 2019.



• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post