For lett å kjøpe seg ut av konkurranse
Det bør innføres en amnestiordning for den som tilstår i korrupsjonssaker, skriver Tina Søreide ved NHH og Erling Hjelmeng ved UiO.
Skrevet av Tina Søreide, professor ved Institutt for regnskap, revisjon og rettsvitenskap ved NHH og Erling Hjelmeng, professor ved Juridisk fakultet ved UiO.
Nylig skrev universitetsavisen Universitas om bokhandelkjeden Akademika, som hadde betalt faddere for ikke å anbefale andre bokhandlere og heller ikke kjøp av brukte bøker. Ingen stor sak i seg selv, men et symptom på at det er fristende å kjøpe seg ut av konkurranse – med korrupte metoder. Dette problemet er imidlertid mer omfattende i det norske samfunnet en man skulle tro.
Jo mer svekket konkurranse i et marked, desto høyere profitt er det for dem som er inne. Dette er velkjent. Konkurranseloven forbyr praksis som kan redusere konkurranse – som kartellsamarbeid og oppkjøp av konkurrenter, mens anbudsregler skal sikre rettferdig konkurranse om kontrakter – og slik beste pris-kvalitet kombinasjon. På samme vis er det velkjent at korrupsjon er ulovlig, og at bedrifter som bestikker seg til markedsfordeler oppnår profitt på urettferdig vis.
Korrupsjon svekker konkurranse
Mye korrupsjon – og mer enn det er behagelig å tenke på – er blitt avslørt i Norge de seneste årene. En del av dette har direkte sammenheng med konkurransen i markedet, for eksempel de nylige sakene om Tines innkjøp av melkekartonger og Norgesgruppens innkjøp i Kina.
Det som ofte overses, er hvordan tiltak og institusjoner som skal sikre konkurranse er designet på måter som er lite egnet for å fange opp korrupsjon. Konkurranseloven, for eksempel, er ikke skrevet for å regulere korrupsjon, og det er ikke i Konkurransetilsynets mandat å se etter korrupsjon som en mulig forklaringsfaktor bak svak konkurranse. Samtidig er det slik at korrupsjon kan svekke konkurranse på flere vis. Når det gjelder anbudssituasjoner vil korrupsjon være en risiko allerede på planleggingsstadiet av innkjøp, og i utførelsen av kontrakter – for eksempel for å sikre reforhandling, og ikke bare i budrunder.
Gjennom «kompiskapitalisme» og tette bånd til politiske ledere (typisk på lokalt nivå), kan markedsaktører påvirke sine rammevilkår på måter som gir dem langt mer salg eller lavere kostnader enn sine konkurrenter, uten brudd på konkurranseloven. Igjen gir korrupsjon og konkurranselovbrudd samme skadelige effekter for markedene og forbrukerne. Foretak som kan tilby en «snarvei» gjennom lokalt byråkrati (jf. byggesakskorrupsjonen i Drammen) oppnår også ufortjente konkurransefortrinn.
Innføre Amnestiordning
Kommersiell korrupsjon, altså mellom private aktører, er ikke synonymt med bare å kjøpe seg ut av konkurranse. Korrupte forbindelser kan for eksempel bidra til reduserte priser oppstrøms, og lavere produksjonsutgifter som gir en relativ fordel vis-à-vis konkurrenter i sluttmarkedet. Dersom konkurrenter er utkonkurrert «before they even get started», kan markedsmakt være oppnådd på ulovlig vis selv om det ikke er mistanke om brudd på konkurranseloven. Hvis håndhevingsinstansene derimot er klar over de mange mulighetene for bindinger mellom aktører både på myndighetssiden og mellom private, kan man kanskje forebygge problemet og reagere når ulovligheter skjer.
Korrupsjon kan på mange måter henge sammen med brudd på konkurranseloven. For eksempel blir kartellsamarbeid mer stabilt hvis bedriftene har innkjøpere på myndighetssiden på lag – ved å gi bestikkelser. Uten å være våken for korrupsjonsrisiko, kommer konkurransereglene til kort. Når korrupte forbindelser fremstår som noe som kan skjule overtredelser av konkurranseloven, er det grunn til å skjerpe samarbeidet mellom Konkurransetilsynet og Økokrim. Etter vår oppfatning vil et første skritt være å innføre en lignende amnestiordning for den som tilstår i korrupsjonssaker som nå eksisterer i konkurransesaker, som har vist en betydelig suksess. Asfaltkartellet i Trøndelag ville for eksempel aldri blitt avdekket uten denne ordningen, men det vi ikke vet er om kartellet ble opprettholdt gjennom korrupte metoder.
Kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 9. oktober 2019.