Ærlighet under lupen
En ny studie viser at én av fire nordmenn er villige til å lyve for egen vinning, men tre av fire sier sannheten selv når de vet at de aldri kan bli tatt, skriver kronikkforfatterne.
At man skal si sannheten, er en moralsk kjerneverdi: Folk flest er enig i at det er galt å jukse til egen vinning. Når vi erfarer at de rundt oss forteller sannheten, bidrar det til gjensidig tillit og gode samarbeid. Også på samfunnsnivå er en lang rekke tjenester og hjelpetiltak basert på en grunnleggende tillit til at folk flest oppgir korrekt informasjon. Det kan være på arbeidsplassen, i forsikringssaker, i selvbetjente dagligvarebutikker, eller i skattemeldingen.
Hvor ærligE er vi egentlig?
Når ærligheten er lav, øker behovet for overvåking av enkeltindividet, dyre kontrollmekanismer og straffetiltak. Når ærligheten er høy, blir det både billigere og enklere å stole på hverandre. Derfor er ærlighet en sentral ressurs i ethvert samfunn, og et viktig forskningstema innen fagfelt som psykologi og atferdsøkonomi.
Så hvor ærlige er vi egentlig, når det kommer til stykket?
I et nettbasert eksperiment på et representativt utvalg av 1600 nordmenn, ga vi deltagerne muligheten til å jukse i en situasjon hvor direkte kontroll var praktisk umulig. Deltagerne ble fortalt at de snart ville få se et terningkast på skjermen, og at deres eneste oppgave var å gjette hvilken terning de trodde det ville bli, uten å registrere denne gjetningen noe sted.
I etterkant rapporterte de hvilken terning de faktisk fikk, og om de hadde gjettet riktig eller ikke. Dersom deltagerne rapporterte at de hadde gjettet riktig, så kunne de vinne en gevinst på 1000 kroner. Dersom de gjettet feil, ble det ingen gevinst. På denne måten sørget vi for at alle deltagerne som gjettet feil måtte finne balansen mellom et økonomisk incentiv til å feilrapportere, og et moralsk motiv om å svare ærlig.
Siden en terning har 6 mulige utfall og resultatet varierer helt tilfeldig fra gang til gang, vet vi at den statistiske sannsynligheten for å gjette riktig alltid er 1 til 6 (16.7 prosent). Men i vårt eksperiment viste resultatene at hele 44 prosent gjettet «riktig», som tilsvarer en overrapportering på 27 prosent.
Dette betyr at én av fire personer valgte å rapportere «riktig» selv når de egentlig gjettet feil! Den gode nyheten er at i en testsituasjon hvor direkte kontroll var praktisk umulig, så valgte likevel den resterende delen av utvalget, hele tre av fire, å svare ærlig.
80 prosent av lommebøkeR ble returnert
Resultatene stemmer godt med en fersk studie på tvers av 40 ulike land, nettopp publisert i det ledende tidsskriftet Science. Her sammenlignet en forskergruppe ledet av Alain Cohn hvor mange av 17 000 tapte lommebøker som ble returnert til eieren. I gjennomsnitt ble 51 prosent av lommebøkene med penger i returnert, men de fant samtidig stor variasjon.
I godt selskap med våre nordiske naboer og land som New Zealand og Sveits, befant Norge seg helt i toppen hvor nesten 80 prosent av lommebøkene ble returnert. USA befant seg nærmere snittet med rundt 60 prosent returnerte lommebøker, mens Kina befant seg i motsatt ende av skalaen, hvor bare så vidt over 20 prosent av lommebøkene ble returnert.
Forklaringene bak disse forskjellene er mange og sammensatte, men de gir oss en likevel en nyttig indikasjon på hva folk flest faktisk gjør i reelle valgsituasjoner.
Så hva kan man gjøre for å øke ærligheten ytterligere, også her i Norge?
TILLIT KAN ØKE ÆRLIGHETEN
Økt kontroll er ikke bare politisk omdiskutert, men også dyrt. Det er alltid en risiko for at kostnadene ved nye kontrolltiltak overstiger den faktiske besparelsen.
I vår testsituasjon var det ikke engang mulig å kontrollere rapporteringen direkte, så her måtte vi tenke nytt. Derfor ble noen av deltakerne tilfeldig valgt ut til en «tillitsbehandling». I forkant av terningkastet ble denne gruppen gitt budskapet «Vi stoler på deg», og så bedt om å bekrefte at de ville rapportere ærlig og sannferdig informasjon.
Resultatene var slående: I tillitsgruppen så vi en halvering av uærlig rapportering, der kun 13 prosent av deltagerne valgte å rapportere uærlig. Dette tilsvarer en nedgang fra én av fire til én av åtte. Den resterende andelen i denne gruppen, hele 87 prosent, valgte å svare ærlig.
Dette tyder på at det å aktivt bli stolt på, og det å selv forplikte seg til å svare ærlig, kan være nok til å styrke den moralske motivasjonen til å gjøre det vi allerede vet at vi burde gjøre.
Også i det virkelige liv er det ofte slik at direkte kontroll hverken er mulig eller ønskelig. Da kan en gjensidig påminnelse om at vi tross alt velger å stole på hverandre, utgjøre en viktig forskjell.