It's the economy, stupid
Det er arbeidsmarkedet det er noe i veien med, ikke guttene.
Høyesterett bryter Grunnloven
Høyesterett har med åpne øyne satt en altfor høy erstatningsrente. Erstatningsutbetalingene blir dermed for lave.
Skrevet av: Professorene Petter Bjerksund og Guttorm Schjelderup ved Institutt for foretaksøkonomi på NHH.
Full erstatning ved ekspropriasjon av eiendom handler om at storsamfunnet skal respektere eiendomsretten og at ingen skal utsettes for vilkårlig inndragning av økonomiske verdier. Grunnlovens paragraf 105 sier: «Krev omsyn til samfunnet at nokon må gje frå seg sin faste eller rørlege eigedom til offentleg bruk, skal ho eller han få fullt vederlag av statskassa».
Vi mener at norske domstoler anført av Høyesterett bryter Grunnloven ved ikke å gi full erstatning for tap.
Anta at du eier en tomt som du har leid ut til en kjede som driver med veikroer. Du har ingen kostnader forbundet med tomten, fordi bygningen og driften står for leietakers regning. Videre har du en kontraktsfestet årlig leieinntekt på én million kroner til evig tid, og inntekten oppjusteres årlig med konsumprisindeksen. Nå skal du fratas tomten fordi den skal brukes av veivesenet til vektstasjon, og du skal få erstatning.
Full erstatning må innebære at du skal settes i stand til å gjenskape de tapte inntektene ved å investere erstatningsbeløpet i finansmarkedet.
I saker som denne kan det offentlige argumentere med at fremtidige leieinntekter er usikre fordi dagens leietaker kan falle bort og at det kan ta lang tid å finne en ny, og at det ikke er sikkert at den nye leietakeren er villig til å betale like mye. Omvendt kan du som eier av tomten hevde det motsatte, nemlig at hvis dagens leietaker faller bort vil du kunne leie ut til en ny til en høyere leiepris.
Konklusjonen er uansett at vi har å gjøre med usikkerhet, og at den på en eller annen måte må avspeiles i erstatningen.
La oss anta at usikkerheten til de fremtidige leieinntektene tilsier en realrente på to prosent. Denne renten – ofte kalt kapitaliseringsrenten – er den renten man forventer at erstatningen plasseres til for å gjenskape de tapte inntektene. Dersom staten gir deg 50 millioner kroner i erstatning og du investerer til en gjennomsnittlig realrente på to prosent, kan du forvente å få én million kroner årlig – det samme som den kontraktfestede leieinntekten.
Les også:
Må begrunnes
I en personskadesak avgjorde Høyesterett i 2014 at kapitaliseringsrenten som hovedregel skal være fire prosent (Kreutzer-dommen). Dette omtales ofte som standardrenten. Dersom lavere rettsinstanser bruker en annen rente, må det begrunnes.
I en ekspropriasjonssak i fjor kom Høyesterett frem til at standardrenten i den aktuelle saken er en nedre grense og at renten kan settes høyere. I den saken la Høyesterett stor vekt på muligheten for at eier kunne oppnå høyere avkastning ved omplassering av erstatningsbeløpet innenfor den bransjen han drev i (Bane Nor-dommen).
Jo høyere rente som legges til grunn i ekspropriasjonssaker, dess lavere blir erstatningen. I vårt eksempel gir standardrenten på fire prosent deg en erstatning på 25 millioner kroner.
Et viktig prinsipp er at erstatningen må sette skadelidte i stand til å gjenskape inntekter med samme forventning og samme risiko som inntekten som går tapt. Hvis risikoen i de tapte inntektene er svært høy, er kanskje fire prosent kapitaliseringsrente greit.
Hvor mye risiko vi tar med fire prosents rente, kan vi lære av Oljefondet. Fondet bruker avanserte investeringsteknikker, har høy kompetanse på forvaltning, investerer store beløp, og har en lang tidshorisont. Risikoen er svært høy, siden hele 70 prosent av fondet er investert i aksjer.
Selv med så stor risiko angir Finansdepartementet at realrenten fondet kan forvente på sikt, er mindre enn fire prosent (Stortingsmelding 26 fra 2016-2017).
I strid med Grunnloven
I Kreutzer-saken fra 2014 sa de tre økonomene som Høyesterett selv hadde oppnevnt at standardrenten burde være nærmere to prosent. Høyesterett landet på fire prosent, og skriver i dommen:
«Den kapitaliseringsrenten man nå kommer frem til, må følgelig forutsettes å stå fast i lang tid. Det er derfor begrenset i hvilken grad man kan ta hensyn til at realavkastningen særlig på spareprodukter med lav risiko sannsynligvis vil være svært lav de nærmeste årene. Om kapitaliseringsrenten i stedet ble fastsatt ved lov eller forskrift, ville man kunne ha en mer fleksibel ordning i så måte.»
Høyesterett har altså med åpne øyne satt en standardrente som den vet er for høy.
Slik praksis er i dag, mener vi at Høyesterett handler i strid med Grunnloven.
Regjeringen bør ta imot Høyesteretts invitasjon og fastsette standardrenten ved forskrift. Det er åpenbart at fire prosent er for høyt. Vi mener at standardrenten ikke bør ligge over to prosent realrente.