It's the economy, stupid
Det er arbeidsmarkedet det er noe i veien med, ikke guttene.
De siste ukene er vi blitt minnet på den tikkende bomben som ligger i gjenger av eldre gutter og unge menn uten arbeid som driver i gatene. Frykten kommer på toppen av den mer latente bekymringen mange lenge har hatt for guttene som låser seg inne på gutterommet og spiller dataspill.
Vi har all grunn til å bekymre oss, riktignok kanskje mer for de på gaten enn de foran spillskjermene, men før vi foretar oss noe er det viktig å stille riktig diagnose. Utvalget som Camilla Stoltenberg ledet, foreslo mange i og for seg fornuftige tiltak, men var først og fremst opptatt av hva man skulle gjøre for og med guttene. Det er imidlertid ikke sikkert at det er der hunden ligger begravet.
Det er ikke noe nytt at eldre gutter og unge menn henger på gatehjørner eller gjør det som verre er. Det var et gjengs syn over hele den vestlige verden på 1920- og 30-tallet. De fleste av dem som den gang hang og slang gjorde ingen fortred, men noen skeiet ut: I bydeler i USA var det regelrette gatekamper mellom gjenger av arbeidsløse ungdommer, i Italia og Tyskland dresset mange av dem seg opp i svarte og brune skjorter og hyllet sine førere.
Det var ikke av egen, fri vilje de hang i gatene; det var fordi de ikke kunne få jobb. Arbeidsløsheten på 1920- og 30-tallet rammet først og fremst de unge, og det var kjedsomheten og desperasjonen som ledigheten førte med seg som skapte gjenger og gatekamper og det som verre var.
Da økonomien tok seg opp på slutten av 1930-tallet og etter krigen, forsvant både guttene og gjengene fra gatebildet.
Vi har ikke noe generelt arbeidsløshetsproblem i dag som kan forklare de mange guttene som faller utenfor, men vi har noe annet med samme effekt: Den langsiktige omstilling av økonomien fra industri til tjenesteytelse. Det er i private og offentlige tjenestesektorer mye av sysselsettingsveksten i Norge (og andre vestlige land) er kommet siste 30–40 årene, og de fleste av de nye arbeidsplassene i disse sektorene er kommet i typisk kvinnedominerte yrker – i barnehager og skoler, på sykehus og i eldreomsorg. I 2018 var over én million av arbeidsplassene i Norge i kvinnedominerte yrker, og kvinnedominansen der var massiv: I helse og omsorg var 80 prosent av de ansatte kvinner, i skolene utgjorde kvinner to av tre ansatte.
Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er ikke blitt mindre delt med årene, og når mye av jobbveksten kommer der, mens mange typiske mannsyrker – spesielt i industrien – står stille eller går tilbake, kommer mange av dagens unge menn i samme skvis som deres oldefedre gjorde i mellomkrigstiden.
Debatten om det kjønnsdelte arbeidsmarkedet har tradisjonelt, og naturlig nok, handlet om kvinnene; og det har vært et mål å gi flere kvinner innpass i mannsdominerte yrker. På noen områder har en lykkes med det: Mens legeyrket tradisjonelt var dominert av menn, er det nå så mange kvinner som søker seg til medisinstudiene at man vurderer å kvotere inn menn. Psykologi er i samme situasjon, og antall jenter som tar ingeniørutdannelse, er på rask vei oppover.
I noen få, tradisjonelt kvinnedominerte yrker, spesielt i privat sektor, opplever vi samtidig et økende innslag av menn. I detaljhandel og i hoteller og restauranter har andelen menn de siste ti årene økt relativt mye – fra en tredjedel til godt over 40 prosent. På områdene med offentlig dominans, helse og skole, er økningen derimot så beskjeden at den knapt er nevneverdig: Én fattig prosentenhet, fra 23 til 24 prosent.
Skal vi forebygge et enda mer alvorlig gutteproblem, er det der innsatsen må settes inn. Vi må gjøre i hvert fall to ting: Sykehus, skoler, sykehjem og andre kommunale tjenesteytere må aktivt og bevisst rekruttere flere unge menn. Samtidig må de som jobber med gutter som faller utenfor, motivere og kvalifisere dem for jobber som i utgangspunktet fortoner seg fjernt fra det de måtte ha av macho-idealer.
Man behøver ikke gå i fotformsko for å jobbe på sykehus eller i eldreomsorg.