"Du må velge teknologi"
Vi trenger både teknologer og økonomer for å bygge store og sterke norske vekstbedrifter, skriver NHHs styreleder Kari Olrud Moen i Bergens Tidende i dag.
Egoisme er en kortsiktig strategi
Har tidsperspektivet vårt noen betydning for vår villighet til å dele? Nye eksperimenter fra psykologifaget tyder på at svaret er Ja: Det å tenke på fremtiden kan gjøre oss mer generøse.
Skrevet av:
Til tross for egoismens tilsynelatende suksess, har flere studier vist en sterk sammenheng mellom viljen til å dele og positive utfall – slik som hvor mye lykke og mening man opplever i livet, hvorvidt andre mennesker vil tilbringe tid med deg, hvor mye man tjener og hvor mange barn man får (gitt at man ønsker barn). At generøsitet er viktig er kanskje ikke så overraskende, når man tar høyde for at mennesket er en utpreget sosial art som overlever gjennom effektive samarbeid. Likevel kan vi ha lett for å undervurdere hvor viktig det er.
I en stor del av menneskeartens historie har sosial ekskludering vært nærmest ensbetydende med den sikre død, og motsatt har det å være et akseptert og verdsatt gruppemedlem vært den sikreste vinneroppskriften. Vi ser de samme mønstrene også i moderne tid, selv om de akutte konsekvensene er blitt mindre ekstreme i store deler av verden. Også spillteoretiske og evolusjonære modeller tilsier at samarbeid har en tendens til å lønne seg i det lange løp, takket være mekanismer som “resiprositet” (motivet for gjengjeldelse av den andres handlinger) og betydningen av et godt omdømme. De som hjelper noen andre i dag, har en tendens til å selv få hjelp rundt neste sving. De som aldri bidrar til noen andre enn seg selv, har dårligere sjanser den dagen vinden snur.
Les også:
Forskjell i generøsitet
For å leve gode og trygge liv i fremtiden er vi dermed avhengig av at andre mennesker vil oss vel. Dette gir god grunn til å anta en link mellom tidsperspektiv og viljen til å dele, men finnes det en årsakssammenheng?
I en vitenskapelig artikkel som nettopp ble publisert i tidsskriftet Judgment and Decision Making, undersøkte jeg dette spørsmålet i en serie på tre eksperimenter i et utvalg på over 1000 personer. I studiens første del ble deltagerne tilfeldig fordelt til én av to betingelser. Der ble de enten bedt om å fokusere på situasjonen de befant seg i her og nå, eller fokusere på fremtiden og hvilke valg som ville lønne seg i det lange løp.
I neste del ble deltagerne bedt å utføre ulike valg i hypotetiske scenarioer, som var studiens mål på generøsitet. Dette inkluderte en variant av det såkalte “diktatorspillet”, der du blir spurt hvor mye av en gitt pengesum du vil beholde for deg selv (f.eks. 1000 kroner) og hvor mye du vil dele med en annen deltager som ellers ville fått ingenting. Et annet valg var av samme type, men der ble avveiningen gjort mellom hvor mye man ville beholde for seg selv og hvor mye man ville gi til en god sak (prisbelønt anti-malaria arbeid i Afrika). Et siste mål spurte deltagerne hvorvidt de var villige til å jobbe én dag som frivillig for den samme stiftelsen, på et ringesenter i nærheten av hvor de bodde. Siden ulike tidsperspektiv var eneste forskjell mellom de to gruppene, var dermed det store spørsmålet om man ville se en systematisk forskjell i generøsitet – det vil si, en kausaleffekt av langsiktighet.
Påvirkes av andres syn
I gjennomsnitt var deltagerne villig til å dele rundt en fjerdedel av de ressursene de ble tildelt, men samtidig viste resultatene at de som tenkte langsiktig var betraktelig mer generøse enn de som kun fokuserte på kortsiktige hensyn. Helt konkret, ledet et langsiktig perspektiv til 36 prosent høyere bidrag i diktatorspillet og 40 prosent høyere bidrag til veldedighet. De som fokuserte på fremtiden hadde også 17 prosent høyere sannsynlighet for å melde seg som frivillig enn de som fokuserte på nåtiden. I tilfelle dette høres selvsagt ut, merk deg at de som fokuserte på hva som vil være gode valg i det lange løp altså sa seg villig til å beholde mindre penger for seg selv og ble mer villig til å bruke av egen tid til et godt formål. I tråd med nyere metodestandarder innen psykologifaget ble dette resultatet bekreftet i et pre-registrert eksperiment i større skala, der hypotesene og de statistiske analysene ble offentlig registrert i forkant av datainnsamlingen.
Hvordan kan man så forklare disse effektene? Her er det sannsynligvis flere faktorer som spiller inn, men en statistisk medieringsanalyse viste at den fremtidsorienterte generøsiteten var drevet av en sterkere vilje til å ivareta ens positive omdømme. Et annet funn som peker i samme retning, er at den positive effekten av langsiktighet kun oppsto når valget ble presentert som offentlig (dvs. observerbart for andre). Når valget ble presentert som anonymt, som dermed utelukker alle andre forklaringer enn ren altruisme, så spilte forskjellen i tidsperspektiv ingen rolle til eller fra. Det er med andre ord den strategiske komponenten av giverviljen vår som endres idet vi tenker fremover.
Les også:
Metoo blant økonomer – tid for tiltak
Diskriminering og trakassering av kvinner foregår også blant økonomer ved vitenskapelige institusjoner, ifølge en ny kartlegging.
Må ha mer kunnskap
Vi bryr oss alle om hvordan vi blir ansett av andre, og de fleste av oss forstår at ekstrem egoisme ikke vil ta seg godt ut. Det nye med disse resultatene er at denne motivasjonen økte ytterligere idet deltagerne tenkte fremover – som igjen gjorde de mer villige til å dele. Om man snur på det, kan man si at en utpreget motvilje mot å dele drives av kortsiktig tenkning, der man glemmer at en rask gevinst nå vil kunne straffe seg senere. Oppsummert fant jeg dermed sterk støtte til hypotesen om «langsiktig generøsitet».
I sammenligning med andre arter, kan den menneskelige evnen til langsiktighet og non-genetisk samarbeid regnes som to ekstremferdigheter – og kanskje henger de tettere sammen enn vi tidligere har trodd. Inspirert av filosofen Daniel Dennett, anser jeg langsiktig generøsitet som et eksempel på competence with comprehension – en kompetanse for handling som vi selv forstår begrunnelsen av. (Ifølge Dennett, er denne formen for kompetanse unntaket fra regelen i naturen.) Jeg innser at dette kan virke som en absurd påstand hvis vi tar vår kollektive lammelse overfor klimakrisen som eksempel. Samtidig er vi etter alt å dømme den eneste arten på jorden som forstår at global oppvarming i det hele tatt er en realitet; som med rimelig treffsikkerhet kan forutsi hva som vil skje i tiårene som kommer; og som på dette grunnlaget kan prøve ut nye ideer i storskala for å skape en bedre fremtid enn den vi er på vei mot i skrivende stund.
Selv om vi ofte kommer til kort i møte med våre egne standarder for generøsitet og langsiktighet, så ligger det likevel et visst håp i at vi har denne usedvanlige evnen til å kunne tenke svært langsiktig, og at vi kan være villig til å hjelpe et menneske på et annet kontinent som vi aldri før har møtt. Hvordan denne type beslutninger formes i samspill mellom enkeltindividet og samfunnsmessige faktorer er etter mitt syn både undervurdert og understudert i forskningen, men forhåpentligvis noe vi vil lære mer om i årene som kommer. Skal vi kollektivt håndtere klimaendringene på en måte som ivaretar et minimum av økologisk mangfold og langsiktig bærekraft, er dette noe vi må lære mer om.
Som et første steg på veien, ser det ut for at egeninteressen og vårt felles beste har en tendens til å møtes på midten i det vi fjerner oss fra nåtidens fristelser og aktivt tenker fremover.