Innlegget et skrevet av:

Vårt forvalteransvar kan forstås som ønsket om å overlevere en arv til neste generasjon i tilsvarende eller bedre stand som vi mottok den. Selv om mange mener at det ligger en stor innsats bak oljeinntektene, er det tilfeldig at nettopp vår generasjon har fått denne gevinsten.

Norge har vært dyktig og lagret store deler av gevinsten som finansformue – Oljefondet. Hver nordmann har vel 1,5 millioner kroner i fondet. Det virker som det er enighet om at også fremtidige generasjoner skal få glede av finansformuen.

Det blir tatt viktige beslutninger om fondet som påvirker både dagens og fremtidige generasjoner. Et eksempel er valg av risiko. Når fondet nå er på vei mot en andel på 70 prosent i aksjer, reflekterer denne beslutningen en vurdering av samlet risikotoleranse for den norske befolkningen.

Henger ikke på greip

En annen viktig beslutning er uttak fra fondet, den såkalte handlingsregelen. Regelen sier at vi skal ta ut i gjennomsnitt tre prosent per år av fondets løpende verdi. Dette er omtrent det som man forventer avkastningen på fondet vil bli fremover.

Selv om de valgene som er tatt virker fornuftige, mener vi at ikke alt «henger helt på greip». En grunnleggende sammenheng i finans er at jo høyere risiko, desto høyere forventet avkastning. Selv en investor som er risikoavers, altså misliker risiko, er villig til å ta noe risiko for å få mer avkastning. Men investoren vil samtidig legge noe til side siden man velger å ta en slik risiko.

En slik selvforsikring vil innebære at man tar ut en lavere andel av fondet enn det man forventer å få i avkastning. Dette er en krigskasse til fremtidige generasjoner.

I en artikkel i siste nummer av Samfunnsøkonomen finner vi at det kan se ut som man ved utformingen av handlingsregelen ikke tar hensyn til at eieren av fondet er risikoavers. Det er rart, for man er tydelig på at risikoaversjon er viktig når aksjeandelen blir bestemt. Hvis ikke hadde man investert alt i aksjer.

I livet, og i hvert fall i økonomiske modeller, etterstreber man at argumenter er konsistente. I dette tilfellet har vi altså en eier som er risikoavers når det gjelder aksjeandel, men som ikke ser ut til å bry seg om risiko når det gjelder handlingsregel. Han tar ut forventet avkastning, uansett hvor mye risiko som danner grunnlaget for forventet avkastning.

Les også:

– Burde stramme inn mer

Mandag 8. oktober la finansminister Siv Jensen frem regjeringens forslag til statsbudsjett for 2019. Dette mener NHH-forskerne om budsjettet.

Motvilje til risiko

Vi ser på en «konsistent eier», altså en eier som er risikoavers både når det gjelder valg av aksjeandel og valg av handlingsregel.

Hva er implikasjonene av at eier også er risikoavers når det gjelder utforming av handlingsregelen? Når fremtidig avkastning og fondsverdi er usikker, er det ikke rett frem å finne et mål på om vår generasjon overlater en arv som har lik verdi for fremtidige generasjoner som den har i dag. Men det betyr ikke at vi ikke kan prøve.

Vi bruker etablert finansteori, tar en del forutsetninger og kommer frem til begrepet «sikkerhetsekvivalent fondsverdi». Dette sier noe om hvor stor den usikre fremtidige arven skal være for å tilsvare en sikker arv lik dagens når det tas hensyn til risikoaversjon. Resultatet er en handlingsregel som sier at vi skal ta ut «sikkerhetsekvivalent fondsavkastning». Kort fortalt er dette en sikker avkastning som investoren synes er like god som den usikre fondsavkastningen.

Uttaket må ned

Ved å bruke markedssynet fra Mork-utvalget (NOU 2016:20) på aksjer og obligasjoner, finner vi at ved å fortsette med dagens handlingsregel de kommende 30 årene, er «sikkerhetsekvivalent fondsverdi» to tredjedeler av dagens verdi på fondet. Vår generasjon vil med andre ord bruke opp én tredjedel av arven, når det tas hensyn til at den fremtidige arven er usikker og at neste generasjon er risikoavers.

Hvis vi derimot reduserer den årlige bruken av oljepenger til 1,6 prosent av fondets løpende verdi, er «sikkerhetsekvivalent fondsverdi» lik dagens verdi av fondet. Vår generasjon vil da overlevere en arv som er likeverdig med dagens når det tas hensyn til at den fremtidige arven er usikker og at neste generasjon er risikoavers.

Ved å bruke enkle økonomiske modeller på en konsistent måte får vi frem avveiningen mellom bruk av oljepenger i dag versus å overlate mer til fremtidige generasjoner. Ved å fortsette oljepengebruken på dagens nivå, så bruker vi av neste generasjons arv. Dersom vi ønsker å ta vårt forvalteransvar på alvor, må vi forlate dagens treprosentsregel og justere nivået på uttaket betydelig ned.

Innlegget ble publisert i Dagens Næringsliv 16. november 2018. 

• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post