Lik tilgang = like muligheter?
Like muligheter til barnehage, skole og studier hindrer ikke ulikheter. De bidrar i verste fall til å forsterke dem.
Forrige uke hadde vi åpningskonferansen til vårt nye senter for fremdragende forskning, Fair, ved Norges Handelshøyskole. Et av de mest inspirerende foredragene ble holdt av nobelprisvinner James Heckman fra University of Chicago. Innledningsvis sammenlignet Heckman to fakta om mobiliteten mellom foreldres og barns inntekt og utdannelse i USA og i de nordiske landene.
Sammenpresset lønnsstruktur
Fakta 1: Inntektsmobiliteten, det vil si sannsynligheten for at barna beveger seg bort fra foreldrenes inntektsnivå, er mye høyere i de nordiske landene enn i USA. Dette er et kjent faktum, og forskning viser at mye av årsaken til dette trolig ligger i den sammenpressede lønnsstrukturen her, som gjør det mye enklere å flytte seg fra den lavere delen av lønnsfordelingen til den høyeste.
Fakta 2: Utdannelsesmobiliteten, det vil si sannsynligheten for at barna beveger seg bort fra foreldrenes utdannelsesnivå, er omtrent den samme i de nordiske landene som i USA, og veldig lav begge steder. De aller fleste barn som har foreldre med lav utdannelse, vil ta lite utdannelse selv også, og de aller fleste barn som har foreldre med høy utdannelse, vil selv ta høyere utdannelse.
Det interessante spørsmålet blir da: Hvorfor er det så få som flytter på seg i utdannelsesfordelingen i de nordiske landene når vi har gratis og universell tilgang til utdannelse?
Hovedhypotesen for lav mobilitet på utdannelse i USA er nettopp at tilgang til høykvalitetsutdannelse er begrenset for mange. I Norge har alle muligheten til å ta høyere utdannelse hvis de ønsker, så det kan ikke være forklaringen her. Så hvorfor opprettholdes ulikheten i samfunnet, på tross av universell tilgang til utdannelsessystemet?
Invandrerbarn sjeldnere i barnehage
Ved å analysere data fra Danmark viste Heckman til én mulig forklaring som samsvarer med mønstre i dataene. På tross av at tilgangen til utdannelsesprogrammer på ulike nivå er universell, er ikke nødvendigvis bruken universell. Det er heller ikke opplagt at kvaliteten på programmene er universell. Det kan illustreres med to eksempler fra Norge.
For det første, selv om alle har tilgang til sterkt subsidierte barnehager i Norge, er det ikke alle som benytter seg av tilbudet. Ofte er det slik at foreldrene til dem som har størst potensiell nytte av barnehager, for eksempel innvandrerbarn, sjeldnere velger å sende barna sine dit, spesielt før barna er tre år. Det kan bidra til å opprettholde og kanskje også forsterke forskjellene – fordi de som benytter seg av tilbudet, drar fra dem som ikke gjør det.
For det andre, fra de er omtrent tre år går de aller fleste norske barn i barnehagen. Fra det året de blir seks år, går alle på skolen. Likevel er det en viktig mekanisme som fortsatt kan opprettholde og forsterke ulikhet, nemlig at familier sorterer seg inn i ulike kommuner, nabolag og skoler. Selv om alle har tilgang til skoler i Norge, og skolene følger de samme standarder for kvalitet, vil denne selv-sorteringen føre til at nettverket av venner og familier rundt ungene blir ulik på ulike skoler.
Det kan også foregå en sortering av de beste lærerne til ulike kommuner og nabolag som forsterker dette.
Forsterker forskjeller
Hvis venner, familie og lærere er viktig for skoleutfall, valg av utdannelse og forventninger til høyere utdannelse – noe mye forskning viser at det er – vil denne typen sortering forsterke forskjeller i utdannelsesvalg. De som har foreldre med høy utdannelse, vil bli kraftig eksponert for venner med foreldre som også har høy utdannelse, de beste lærerne og så videre. Dermed øker sannsynligheten for at barnet tar høyere utdannelse ytterligere. De med foreldre med lav utdannelse derimot, vil i større grad bli eksponert for venner med foreldre som har lav utdannelse og ofte også dårligere skolekvalitet.
Så selv om forskjeller i evner eller muligheter for ulike barn i utgangspunktet kan være ganske små, vil sorteringen opprettholde og muligens forsterke forskjeller. Hvordan kan vi motvirke denne sorteringen som bidrar til ulikhet? Er løsningen for eksempel mer spissede ordninger innrettet mot dem som har minst? Eller kan man opprettholde universelle ordninger, men innføre tiltak direkte mot sorteringen?
Disse spørsmålene er så viktige at de kunne fortjene i alle fall litt av all den oppmerksomheten som gis til økonomisk ulikhet.
Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 29. juni 2018.