Ulikhet som i USA på utdannelse
Foreldrenes utdannelse betyr nesten like mye for barnas utdannelse i Norge som i USA. Men vi har høy sosial mobilitet.
Det er velkjent at den økonomiske ulikheten er svært lav i Norge sammenlignet med de fleste andre land. Norge er samtidig et land med høy sosial mobilitet, der barns sosiale bakgrunn har relativt lite å si for deres inntektsutsikter.
Norge scorer dermed høyt på den såkalte The Great Gatsby Curve, som illustrerer sammenhengen mellom inntektsulikhet innen en generasjon og neste generasjons utsikter til å klatre høyere opp i inntektsfordelingen sammenlignet med sine foreldre, det vil si inntekts-mobilitet mellom generasjoner.
I motsatt ende, med lavest score, finner vi USA, som både har stor inntektsulikhet, og paradoksalt nok også lav sosial mobilitet.
Lavest på Gini-indeksen
Har det alltid vært slik? Når har de største endringene eventuelt funnet sted, og hva kan årsakene være? Og har vi like stor grad av likhet når det gjelder utdannelse, det vil si om foreldrenes utdannelse også betyr lite for barnas utdannelse, slik som foreldrenes inntekt betyr lite for barnas inntekt?
Forskere i Norge har tilgang til detaljerte data om økonomisk forhold i dag, gjennom ulike registre med rike administrative data. Skal man studere forholdene lenger tilbake i tid, er datamaterialet mer begrenset. Skatteetaten samlet imidlertid inn inntektsdata (brutto inntekt) som en del av folketellingen i 1930, og disse viser at det var stor ulikhet i Norge i 1930.
Måler vi ulikheten i 1930 ved den såkalte Gini-indeksen, finner vi at denne var på 0,5, som er det samme for USA i dag. Gini-indeksen er et mål (mellom 0 og 1) på inntektsulikhet. Ved lik fordelingen av inntekten er indeksen 0, og høyere verdier på indeksen indikerer større ulikhet. De nordiske landene har i dag en Gini-indeks på omkring 0,25, som er blant den laveste i OECD.
Ulikheten har steget noe fra slutten av 80-tallet, men stigningen har ikke vært dramatisk.
Utvikling av velferdsstaten
De antatte årsakene til stigningen er også ukontroversielle, så som økt internasjonal handel og teknologisk endring. Samtidig med at man i Norge opplevde økt utjevning i inntekt økte også den sosiale mobiliteten. Sammenligner vi fødselskullene i 1930 og rundt 1950, økte den sosiale inntektsmobiliteten fra et nivå som en har i USA i dag til dagens nivå og stabiliserte seg.
Årsakene til denne ganske dramatiske endringen har vi ikke fullt ut forstått, men etablering og utvikling av velferdsstaten har åpenbart spilt en rolle. Nøyaktig hva med velferdsstaten som er viktig, er imidlertid mindre klart. Utdannelsespolitikk er antagelig en viktig forklaringsfaktor, først med lik grunnskole i by og land, etablering av niåring ungdomsskole og etter hvert tung satsing på høyere utdannelse. For fødselskull fra omkring 1935 til 1950 øker den gjennomsnittlige lengden på utdannelse drastisk.
Det var også andre viktige institusjoner som ble utviklet parallelt med den økende sosiale mobiliteten. Den første hovedavtalen mellom LO og Norsk arbeidsgiverforening ble inngått i 1935, et grunnlag for sentrale lønnsforhandlinger. Resultatet ble en sammenpresset lønnsstruktur. Lønnsstigen ble rett og slett kortere og det ble dermed lettere å klatre samtidig som lønnsulikheten blir redusert.
Bedre folkehelse
Folkehelsen ble også forbedret i samme periode, dels som følge av initiativ fra private, filantropiske organisasjoner, og en begynnende offentlig satsing. Et eksempel er NKS' åpning av mor-barn-stasjoner. I en studie ved NHH viser vi at det hadde stor betydning for barnas helse og derfor også for deres utdannelse og yrkesdeltagelse.
Enda viktigere er bekjempelsen av tuberkulose. En folkesykdom som ikke bare var dødelig, men som hemmet skolegang og arbeidsevne. Våre studier viser at også dette hadde en positiv effekt på utdannelse og sosial mobilitet.
Det er imidlertid et paradoks at den sosiale mobiliteten i utdannelse er forbausende lav, selv i dag. Foreldres inntekt betyr lite for barnas inntekt, mens foreldrenes utdannelse har nesten like stor betydning for barnas utdannelse i Norge som i USA. Dette er nok et fenomen som er lite kommunisert, og enda dårlige forstått.
Hva er årsakene?
Kan true omstillingen
Det kan hende at kulturelle normer og forventninger til utdannelse er forskjellig i ulike sosiale grupper, og derfor mer krevende å endre ved politikk. Alternativt kan en sammenpresset lønnsstruktur føre til en lavere avkastning på utdannelse i Norge, sammenlignet med de fleste andre OECD land. Lav lønnsulikhet kan altså gi svakere incentiver til å investere i høyere utdannelse. Selv om en sjenerøs studiefinansiering har virket i motsatt retning, påpeker OECD stadig Norge har færre mastergrader enn gjennomsnittet i OECD.
Årsakene er nok sammensatt, men konsekvensene er reelle. Dagens nye jobber krever mer og mer kompetanse, og i lys av dette vil en sementering av utdannelsesulikhetene kunne true omstillingsmulighetene.
Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 23. desember 2016.