Styret må hindre veddemål
Hvis Oljefondet skal ut av Norges Bank, må det få et styre som demmer opp for press til å ta «veddemål» med fondets kapital.
I dagens styringsmodell for Oljefondet forvalter Norges Bank fondet på oppdrag fra Finansdepartementet og delegerer oppdraget internt til Norges Bank Investment Management (NBIM). Sentralbanklovutvalget, ledet av Svein Gjedrem, mener at denne modellen blant annet gir en uklar ansvarsfordeling mellom bankens representantskap og Finansdepartementet i styringen av NBIM.
Utvalget foreslår at forvaltningen av Oljefondet flyttes til et separat særlovsselskap, hvilket eliminerer uklarheten.
Utvalget motiverer dette forslaget ved å påpeke at Norges Banks sentrale oppgaver og ekspertise ligger innenfor makroøkonomi, ikke innenfor kapitalforvaltning. Oljefondet har nå vokst seg så stort at det tar hovedstyrets oppmerksomhet vekk fra de oppgaver en sentralbank bør fokusere på. Flyttingen innebærer at finansdepartementet kan velge et styre for særlovsselskapet som både har kompetanse og tid til å utøve god kontroll med forvaltningen.
Forvaltningen av fondet utsetter også Norges Bank for en type omdømmerisiko som er unik i internasjonal sammenheng. Tenk bare om storbrannen i London der huset var bygget med brannfarlige materialer gjaldt Oljefondets eiendom? Eller om fondet gjennom sine investeringer vikles inn i en korrupsjonssak?
I slike situasjoner er det risiko for at Norges Banks omdømme og relasjon til andre land påvirkes negativt. Flyttingen eliminerer denne risikoen.
Disse er alle gode argumenter i favør av et særlovsselskap. I tillegg mener vi at det er særdeles viktig at Finansdepartementet gjennom særlovsselskapet håndterer risikoen for en vridning av fondets forvaltning i retning av mer aktiv forvaltning.
B. Espen Eckbo og Karin Thorburn. Arkivfoto: Eivind Senneset
Vi snakker her om sammensetningen av særlovsselskapets styre. Det er naturlig å forvente at høyt profilerte fondsforvaltere vil fremstå som mulige styre-kandidater. Samtidig er det velkjent at mange i fondsbransjen, både i og utenfor NBIM, ikke så lett lar seg inspirere av den typen indeksforvaltning som Finansdepartementet i hovedsak pålegger Oljefondet å drive med. Snarere tvert imot.
Til tross for at finansforskningen gang på gang viser det motsatte, mener fremdeles mange forvaltere at de kan slå markedet, og de selger denne påståtte egenskapen til skyhøye honorarer. Oljefondets styrke ligger imidlertid i en fast indekseringsstrategi som gir den høyeste forventede avkastningen, samt klare stordriftsfordeler.
Særlovsselskapets styre må fungere som dørstopper for trykket fra den aktive forvaltningskulturen. Trykket kommer, og det blir ingen lett oppgave å stå imot. Det er ikke nok bare å nekte å gi klarsignal til aktive mandater.
Styret må i tillegg kontrollere at indeksforvaltningen ikke skjuler kostbare veddemål mot markedet. Sistnevnte krever at styret forstår seg på handlingsstrategier, samt fortløpende henter inn uavhengige dataanalyser og på eget grunnlag vurderer selve indekseringen.
Det burde være mulig for finansdepartementet og særlovsselskapet å effektivt motstå trykket fra en utbredt aktiv forvaltningskultur. Men det krever en aktiv eierstyring. Finansdepartementet må utforme et klart forvaltningsmandat som ikke åpner for veddemål mot markedets prising. Det er riktig at selv en indekseringsstrategi gir behov for justeringer av fondsporteføljen. Men slike justeringer skal ikke åpne for veddemål utført under påskudd av aktiv indeksering.
Videre kreves det at særlovsselskapets styremedlemmer har tilstrekkelig og forskningsbasert kunnskap om fondsforvaltning, det vil si risiko og forventet avkastning. Dette dreier seg om kjølig finansøkonomi og tallknusing – ikke halvstudert synsing og intuisjon. Oljefondet har oppnådd høy verdi og bred internasjonal status gjennom en klar og åpen indekseringsstrategi hvor man stort sett har avstått fra aktiv forvaltning og næringsvirksomhet.
I den nye styringsmodellen foreslår vi også at man innfører åremål for Oljefondets toppleder. Åremålsstillinger brukes ellers av staten for å redusere oppbygging av maktposisjoner som styret og eier kan får problemer med. Det ligger selvsagt ikke noe kritikk av topplederen i dette virkemiddelet. Men det løser muligheten for uheldige bivirkninger av den maktposisjon som Oljefondet jo har i samfunnet.
Det finnes altså gode grunner til å flytte forvaltningen av fondet til et særlovsselskap. Men dette krever at flyttingen i praksis brukes til å stramme inn både investeringsmandatet og kontrollen med forvaltningen.
Kronikken var på trykk i Dagens Næringsliv 02. august 2017.