Ved tilfeldig fordeling, ble 700 deltakere gitt enten god eller dårlig tilbakemelding på en prøverunde av en kognitiv test.
PhD-kandidat Hallgeir Sjåstad
Hvorfor gir vi opp så lett noen ganger?
Hvis du hadde nyttårsforsett om å trene tre ganger i uken, men mislykkes allerede første uken, så blir det ikke enda viktigere for deg å nå dette målet. Det motsatte skjer.
Tekst: Sigrid Folkestad
PhD-kandidat Hallgeir Sjåstad har gjort seg bemerket internasjonalt etter å ha gjennomført en omfattende studie av hvordan folk verdsetter fremtidige målsettinger etter et sviende nederlag.
Hvorfor gir vi opp så lett noen ganger?
Trening, for eksempel
Kanskje fikk du ikke den eksamenskarakteren du ønsket deg, den jobben du håpet på eller ny bestenotering på «Stoltzen opp». Hva skjer da? Verdsetter du disse måle høyere eller lavere enn før?
Tradisjonelle «scarcity»-modeller tilsier at når det blir knapp tilgang på et verdifullt gode, så verdsetter vi dette godet enda mer enn før, forklarer Sjåstad. Han er stipendiat ved Institutt for strategi og ledelse, NHH.
– Vi tenker at gresset alltid er grønnere på den andre siden. Lavere tilbud gir høyere etterspørsel. Men fungerer det på samme måte når folk jobber mot en personlig målsetting – og mislykkes?
I en serie eksperimenter gjennomført i Norge og USA fant han stikk motsatt resultat.
Testet folk
Ved tilfeldig fordeling, ble 700 deltakere gitt enten god eller dårlig tilbakemelding på en prøverunde av en kognitiv test. På denne måten trodde de at sjansen enten var god eller dårlig for å få en toppskår i hoveddelen av eksperimentet, der de skulle ta en test til. Resultatene viste at de som fikk dårlig feedback på prøverunden trodde at de ville bli mindre lykkelig dersom de skulle få en toppskår på hovedtesten, sammenliknet med de som fikk god feedback på prøverunden. Men når deltakerne faktisk fikk en toppskår på hovedtesten, ble deltakere fra begge gruppene like lykkelige.
Det betyr at de som trodde at de ikke ville klare å få en bestenotering undervurderte hvor lykkelige de kom til å bli dersom de likevel skulle klart det.
– Denne type effekter sier noe om at mennesker ikke alltid sikter mot toppen, men trekkes mer mot det som er innenfor rekkevidde. Dersom man undervurderer hvor godt det vil føles å lykkes på neste forsøk, så kan det redusere motivasjon og innsatsvilje når det butter imot.
Esops fabel og sure druer
Hallgeir Sjåstad er utdannet psykolog, doktorgradskandidat ved Institutt for strategi og ledelse og knyttet til forskningsgruppen The Choice Lab ved NHH. Han deltok nylig på den prestisjefylte «SPSP»-konferansen i sosialpsykologi, som ble avholdt i San Antonio, USA. Fra et stort antall innsendte bidrag var han del av en liten gruppe på fire prosent som fikk akseptert sin forskning for presentasjon.
– Idéen har jeg egentlig hentet fra Esops fabel om reven og druene, sier han. I fabelen mislyktes reven i forsøket på å nå opp til de søte druene fordi de hang for høyt oppe i treet. Idet han gikk sin vei mumlet han at "høyt henger de og sure er de".
Reven sliter
Sjåstad forklarer at deltagerne i eksperimentene hans reagerte på samme måte: De nedjusterte verdien av målet når de trodde at målet var utenfor rekkevidde. Den norske filosofen Jon Elster kaller denne type effekter for «adaptive preferanser».
Det reven sliter med, sagt med fagterminologi, er kognitiv dissonans.
– Mennesker har et grunnleggende behov for et positivt og konsistent selvbilde, så når vi gjør vårt aller beste, men mislykkes, vil vi helst unngå å devaluere oss selv. Derfor devaluerer vi målet i stedet. Det er en form for selvforsvar vi bruker for å unngå ubehaget ved å fortsette å verdsette noe som vi tror vi ikke vil klare uansett.
Hvis du setter deg færre ambisiøse mål samtidig, vil du bedre tåle midlertidige tilbakefall. Forskningen på selvkontroll viser at folk mislykkes når de prøver å endre alt på en gang.
PhD-kandidat Hallgeir Sjåstad
Spørs om vi har rett
Hvis du hadde nyttårsforsett om å trene tre ganger i uken, men mislykkes allerede første uken, så blir det ikke enda viktigere for deg å nå dette målet. Det motsatte skjer.
– Er ikke det ganske rasjonelt å tenke slik?
– Det er ikke rasjonelt i streng forstand, fordi vurderingene er inkonsistente, men det kan likevel være en nyttig måte å tenke på. Men nytten av denne tenkningen forutsetter at vi har rett i at målet faktisk er uoppnåelig, slik at vi kan prioritere andre målsettinger i stedet. Hvis man alltid gir opp etter et nederlag, derimot, så kommer man jo ingen vei. Ikke blir man spesielt lykkelig heller.
Noen utmerker seg
I studien finner Sjåstad og medforfatterne også at ikke alle reagerer på motgang ved å nedvurdere målet, men at det er et bestemt samspill mellom personlige egenskaper og situasjonen.
De som i forkant av studien hadde høy prestasjonsmotivasjon, utviste ikke sur drue-effekten etter dårlig feedback.
– Selv etter et sviende nederlag, så fortsatte disse individene å tenke at det ville vært helt topp med en ny bestenotering på neste forsøk.
Kan øve seg
– Så hva gjør en, hvis en mislykkes på et jobbintervju eller i utdanningen?
– For det første kan man øve seg på å prøve igjen, selv når man er redd for å mislykkes. Vi vet fra tidligere studier at folk overvurderer hvor ille det vil bli å mislykkes med noe, fordi de fleste av oss er mer tilpasningsdyktige enn vi tror.
Sjåstads studier viser at folk også undervurderer hvor godt det vil føles dersom de når målsettingen sin etter å ha mislyktes på første forsøk. Hvis man kan leve med at det alltid vil komme personlige nederlag, og kanskje til og med kunne lære noe av det, så blir det enklere å ikke gå i kjelleren neste gang man bommer.
Færre ambisiøse mål
For det andre kan man øve seg på å vurdere når det faktisk er helt urealistisk å lykkes bedre neste gang selv om man gjør sitt aller beste, slik at man i disse tilfellene kan gå videre og investere kreftene et annet sted.
I tråd med funnene til Sjåstad, vil et annet råd være å prioritere de målsetningen som er viktigst, og aktivt prioritere ned noe annet.
– Hvis du setter deg færre ambisiøse mål samtidig, vil du bedre tåle midlertidige tilbakefall. Forskningen på selvkontroll viser at folk mislykkes når de prøver å endre alt på en gang. De smører ressursene sine for tynt utover på for mange prosjekter, mener PhD-kandidaten.
For det tredje viser reaksjonsmønsteret til de høyt motiverte personene verdien av å velge noe du oppriktig liker og er engasjert i - enten det er utdanning, karriere eller helse, mener Sjåstad. Ta store livsvalg ut fra det du faktisk er motivert for og har forutsetninger til å få til.
Forsker på fremtiden
Det overordnete tema i forskningen til Sjåstad er hvordan folk tenker om fremtiden og tar beslutninger som involverer tid.
– Nesten alle beslutninger handler jo om fremtiden på en eller annen måte. Samtidig er fremtiden alltid usikker. Vi kan aldri vite sikkert hva som blir konsekvensene av valgene vi tar akkurat nå. Men vi kan gjøre vurderinger og anslag, la det stå til og gjøre vårt beste.
Og det gjør folk hele tiden hver eneste dag, med vekslende hell.
Selv om vår iboende kortsiktighet er et fundamentalt problem for menneskeheten, så er det samtidig få ting som skiller oss så tydelig fra andre arter som evnen til å kunne tenke svært langt frem.
PhD-kandidat Hallgeir Sjåstad
– Derfor er det forferdelig interessant å kartlegge hvordan dette faktisk skjer, og hvilke faktorer som avgjør når vi tenker langsiktig og når vi ikke gjør det, sier NHH-eren.
På vårt beste
Med eksperimenter som metode, utdyper Sjåstad, kan forskerne si en hel om disse tingene, helt ned til hvilke årsaksmekanismer som driver disse beslutningene.
– Selv om vår iboende kortsiktighet er et fundamentalt problem for menneskeheten, så er det samtidig få ting som skiller oss så tydelig fra andre arter som evnen til å kunne tenke svært langt frem. Ingen andre arter tenker på klimaendringene, pensjonssparing eller hvordan vi vil at verden skal se ut om 200 år. Men vi kan gjøre det, når vi er på vårt beste.
Derfor, utdyper Sjåstad, gjelder det å finne ut hva som skal til for at vi gjør mer av det, og faktisk kan begynne å handle mer langsiktig også.
– Du trenger ikke være klimaforsker for å forstå at dette er en av de aller største utfordringene vi står overfor i dag. Her er det fortsatt svært mye vi ikke vet og ikke forstår godt nok, avslutter NHH-forskeren.