Tillit handler om hvilke forventninger vi har til hverandre. Er folk flest til å stole på, eller kan man aldri være for forsiktig? Er politikerne og institusjonene våre til å stole på? Og hva med forskere, som meg selv?

Tillitsnivået i Norge ligger i verdenstoppen, og man har etter hvert lært mye om tillitens betydning fra fagfelt som psykologi, økonomi, sosiologi og statsvitenskap. Kortversjonen er at tillit gjør oss mer samarbeidsorienterte, lykkelige, og effektive. Noen studier tyder også på at tillit har en positiv årsakssammenheng med økonomisk utvikling, kanskje fordi det meste blir mer kostbart og byråkratisk dersom man ikke kan stole på hverandre. Sagt annerledes: Tillit er den enkle måten å samarbeide på, og vi har mye av det her i Norge og Norden.

Pendlersaken og covid19-pandemien kan tjene som to dagsaktuelle eksempler på tillitens betydning, og hvorfor befolkningens tillit aldri må tas for gitt – heller ikke her i Norge.

Tilliten er ikke blind

Forskningen viser nemlig at tilliten ikke er så blind eller naiv som man kanskje kunne tro. Når man bruker survey-metoder i globale studier, finner man heller at tillitsnivået gjenspeiler de sosiale realitetene i et samfunn rimelig godt, den såkalte tillitsverdigheten. Er kriminaliteten og korrupsjonen høy eller lav der du bor? Hører du ofte om svindel og lureri, eller er dette et unntak fra regelen? Og hva med ytringsfrihet og pressefrihet, kvaliteten på demokratiske institusjoner, generell levestandard og økonomisk ulikhet? Alle disse faktorene er med på å forme tilliten i et samfunn, og i Norge bidrar de alle i positiv retning.

Men det betyr ikke at jobben er gjort: Tillit kan både læres og avlæres. Derfor har min kollega ved NHH og forskningssenteret FAIR, atferdsøkonomen Alexander Cappelen, argumentert for at vi bør passe like godt på det norske tillitsnivået som vi passer på oljefondet.

Høy tillit gjør livet enklere og rikere, og det er en fornybar ressurs som både politikk og næringsliv nyter svært godt av – dersom den forvaltes riktig. Vi kan ikke leve direkte av tillit, åpenbart, men et høyt tillitsnivå gjør det enklere å leve av alle de andre tingene som vi driver med. Satt på spissen, finnes det studier som anslår at Russland, et land preget av lav tillit i befolkningen, ville vært 60 prosent rikere dersom de hadde hatt en tilsvarende tillitsgrad som i skandinaviske land.

Pendlerboliger til besvær

Pendlersaken er et slående eksempel på farene ved å ikke ta offentlige tillitsbrudd på alvor. Vi lærer av hverandre og lar oss påvirke av hva naboen gjør, men vi er spesielt opptatt av hva de på toppen foretar seg. Er de egentlig til å stole på? Den dagen svaret på dette spørsmålet endrer seg fra Ja til Nei, har vi alle et stort problem.

Takket være kritiske journalister i Aftenposten ble det avdekket at flere stortingspolitikere med sentrale verv har omgått eller brutt gjeldende regelverk for bruk av gratis «pendlerbolig», på toppen av en millionlønn som gjennomsnittspersonen kan se langt etter. En spørreundersøkelse gjennomført av Norstat fant at 65 prosent av et representativt utvalg nordmenn rapporterer svekket tillit til politikerne etter denne saken. En annen undersøkelse gjennomført av Vårt Land, viser at tilliten til Stortinget som institusjon har sunket fra 78 til 69 prosent i samme periode, fra juni til desember 2021. Hvordan ville vi reagert om Norges økonomiske kapital fikk et tilsvarende fall i løpet av et halvår?

Slike problemer har vi tradisjonelt sett lite til i Norge. Nettopp derfor er det avgjørende at når denne type tillitsbrudd først har skjedd, at politikerne sørger for en ekstern og uavhengig gransking av seg selv så raskt som mulig, på tvers av partilinjer, etterfulgt av en kritisk gjennomgang av hele ordningen. Da kan tilliten gjenvinnes og videreføres. I beste fall kan det komme noe godt ut av det. Dersom dette ikke skjer, og det i verste fall kommer flere enkeltsaker i det nye året, risikerer vi en kollektiv oppfatning av at loven er ulik for stortingspolitikere og NAV-brukere, for de på bunnen versus de på toppen.

I så tilfelle har vi allerede tatt et langt steg bort fra det tillitssamfunnet som det har tatt generasjoner å bygge opp. Er virkelig dette en utvikling våre folkevalgte politikere ønsker å åpne opp for? Jeg håper ikke det.

Tillit under koronapandemien

Den politiske håndteringen av koronapandemien utgjør et annet eksempel på tillitens betydning. Her viser nyere forskning fra den danske statsviteren Michael Bang Petersen at tillit til de politiske myndighetene og tillit til helseforskere er den faktoren som har hatt størst betydning for villigheten til å ta vaksinen, som fortsatt fremstår som vår viktigste vei ut av pandemien. Andre studier fra samme forskningsgruppe finner at det å kun bruke inngripende tiltak når det er strengt nødvendig, og å opplyse befolkningen om begrunnelsene som ligger bak på en åpen og oppriktig måte, i seg selv kan styrke tillit.

I land som Norge er tillitsnivået svært høyt og vaksinasjonsgraden har passert 90 prosent for to doser. I USA, hvor tillitsnivået er lavere og den politiske pandemihåndteringen har blitt sterkt polarisert, er tilsvarende vaksinasjonsgrad så vidt over 60 prosent og fortsatt altfor lav – til tross for at USA er verdens rikeste land og har kjøpt inn flest vaksiner av alle. Medisinen står klar og kapasiteten for vaksinering har blitt bygget ut i rekordfart, men tillitsnivået er for lavt til at det store flertallet velger å ta vaksinen.

Det er vanskelig å tenke seg et mer slående eksempel på hvordan den sosiale kapitalen i et samfunn kan overkjøre rent medisinske, teknologiske og økonomiske ressurser.

Sentrale spørsmål

Når vi ser hvor dramatisk det kan bli når befolkningens tillit ikke strekker til, bør også norske politikere og den nye regjeringen spørre seg hva de vil gjøre for å levere en pandemihåndtering som fortsatt er til å stole på. Her trengs det kritisk diskusjon av den samfunnskontrakten myndighetene ber oss om å skrive under på i den neste fasen av pandemien, og da særlig i den evige avveiningen mellom trygghet og frihet.

Vi har gjort oss nyttige erfaringer og utviklet medisinsk kunnskap som vi ikke hadde da pandemien inntraff for to år siden, og tross alt har det gått langt bedre her i Norge enn de fleste andre steder. Men dette skyldes ikke bare at vi er et rikt land som har valgt en god strategi. Sannsynligvis skyldes det også at vi har en befolkning som har fulgt både råd og påbud, ut fra en grunnleggende tillit til den politiske og helsefaglige ledelsen. Det som nå er i ferd med å endre seg, tror jeg, er at med bedre kunnskap og en lengre tidshorisont vil forventningene øke til at myndighetene gjør så mye som mulig for å ivareta individets frihet, sosiale behov og demokratiske rettigheter samtidig som de beskytter liv og helse med prioriterte tiltak.

Utover nye runder med nedstenging og videreføring av vaksineringsarbeidet mot en tredje dose, gjenstår det en rekke spørsmål som nå bør stilles jevnlig. Hva blir gjort i tillegg? Har intensivkapasiteten blitt utbedret siden mars 2020? Vil den bli merkbart forbedret før mars 2024? Blir vaksinepass utredet seriøst? Forskes det på effekten av alle smittevernstiltakene som sårbare grupper og alle oss andre har blitt påført over lengre tidsperioder? Har regjeringen en langsiktig strategi for hvordan vi skal leve med pandemien, dersom den varer i to eller fire år til? Gjør Norge nok for å sikre tilgang til vaksiner i fattige land og på det afrikanske kontinentet, hvor 90 prosent av befolkningen ikke har fått en eneste dose og sannsynligheten for nye mutasjoner er størst?

Tillitssamfunnet

Dette er spørsmål som mange av oss lurer på, hvor befolkningen trenger gode svar for å kunne opprettholde det høye tillitsnivået til pandemihåndteringen. Dette er viktig også for politikerne og den nye regjeringen, fordi de er avhengig av en befolkning som fortsetter å slutte opp om prioriterte tiltak og nye restriksjoner, når det virkelig trengs.

Det er kanskje i tider som dette man merker best om man bor i et tillitssamfunn eller ikke, og om lederne våre klarer å leve opp til den tilliten vi har gitt de. I sammenligning med covid-politikken kan den nasjonale pendlersaken fremstå som liten og ubetydelig. Likevel har begge sakene det til felles at de handler om forvaltningen av en sårbar men ekstremt verdifull ressurs: Vår sosiale kapital av gjensidig tillit.

Kronikken ble publisert på Forskning.no 13. januar 2022. 



• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post