Staten kan neppe selge seg ned i Equinor
Det er trolig umulig for staten å selge seg ned i Equinor. Eierskapet er avgjørende for våre kunder i Europa, for andre oljeselskap og for en forsvarlig opprydning på sokkelen, skriver Gunnar S. Eskeland.
Europa har begynt å distansere seg fra fossilt brensel, og høyst sannsynlig er dette begynnelsen på noe tilsvarende også globalt. Det er en tøff og kostbar prosess. Det følger av at menneskeheten skal slutte å bruke olje før alternativene er billigere.
Et vanskelig spørsmål, reist blant annet i sentralbanksjefens årstale, er om Norge stenger brønner og gasskraner før de er ulønnsomme. Ansvarlige stemmer vil advare mot dette, men vil også erkjenne at det likevel kan skje. Eller at mistanken om tidlig, politisk stengning er vanskelig å eliminere.
Mistanken er veldig kostbar.
Politisk risiko
For oljeselskapene – Norges tjenere på kontinentalsokkelen – og for Norges gasskunder i Europa er en slik tidlig stengning å betrakte som en politisk risiko. For å dempe oppfatninger av en slik risiko kan lovgivere og den norske stat kan forsøke å binde sine hender, men muligheten for en tidlig stenging ligger likevel på bordet.
Den norske stat har gjort et fantastisk arbeid for å skape forutsigbarhet og trygghet for hus og arbeid og investeringer. Likevel spisser oljeselskap og tyske forbrukere ørene nervøst hver gang det snakkes om en mulig stengning i Norge. Også i dag.
Utenkelig at staten går ut
Også petroleumslovgivningen har aktivt avgrenset den politiske handlefrihet ved å skape distanse. Det overlates til private – som Equinor – å gjøre lønnsomhetsvurderinger og oljeprisanskuelser og feltutbygginger. Det har bidradd til å gi skatteregimet stabilitet, siden statsmakten troverdig plasserer ansvar og delegerer. Staten har pålagt seg selv ikke å bygge eller å rive. Det reduserer sannsynligheten for politisk stengning.
I en slik situasjon er det simpelthen utenkelig at staten skal selge seg ned i Equinor. Equinor vil, enten vi liker det eller ikke, være en slags garantist for petroleumshøstingen fremover.
Fremover hviler unektelig dårlig definerte risker og forpliktelser over petroleumsnæringen. Opprydningsforpliktelsen skal spesifiseres mellom femti år gamle avtaler og dagens krav. I mellomtiden har retten til et uskadet miljø fått sin egen paragraf i Grunnloven. Var dette en konkretisering av etablerte rettigheter, eller nye? Skal de veies i Stortinget eller i retten?
Dessuten har vi altså risikoen for politikk i retning av tidlig stengning.
Equinor øker sin rolle
Under denne usikkerheten kan man regne med at store og solide selskap distanserer seg, for eksempel ved å selge seg ut. Yngre selskap med mindre egenkapital får viktigere roller. Da vil også innenlandske solide selskap med et mandat – som Equinor – blir stående som en bannerbærende los, på post for det norske folk.
Derfor er det mer sannsynlig at Equinor øker sin rolle i Norge, og at staten øker sitt eierskap i Equinor, enn det motsatte.
For Equinors del kan dette også innebære at det blir vanskeligere å forsvare og bygge petroleumsengasjement i utlandet. Statens pengekrav veier tungt.
Samtidig blir Equinors fornybarsatsing en balansegang: Den skal vise vilje og evne til å erobre brohoder inn i fremtidslandet, men uten å signalisere en svekket entusiasme for petroleumsutbyttet og de ansatte.
Kompetanse kreves
Illustrerende nok hører vi i dag at oljeselskap alvorsstemt ber om å få slippe å gjøre det som er umulig. Kompetanse kreves for at ikke det halvhjertede vinner i denne prosessen.
I denne vanskelige fasen skal verdier trygges både i høstingen og i opprydningen. Dette er viktig for det norske folk og for våre naboer. Vi er medeiere i to prosjekter: Europa i endring og Nordsjøen etter oljen.
Kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 10. november 2019.