Permanent pengebruk på tynt grunnlag
Snikes det inn en ny utgiftspost i staten? Statens Innkjøpssenter blir varig, uten grundig nok vurdering. Det bør vi ikke akseptere.
I 2016 ble Statens Innkjøpssenter opprettet som en fireårig prøveordning. Mandatet var å inngå felles innkjøpsavtaler for statlige virksomheter. Siden oppstart har senteret inngått syv fellesavtaler som kan benyttes av alle virksomheter i statlig sektor. Avtalene omfatter forbruksmateriell, reisebyråtjenester, internrevisjon, mobiltelefoni, mobiltelefoner og nettbrett, pc-klienter samt pc-skjermer.
Nå er evalueringen av ordningen ferdig. Den foreslår at senteret videreføres som en permanent ordning samt at det gis økte ressurser til senteret. Grunnlaget for konklusjonen er en spørreundersøkelse blant statlige virksomheter som har oppgitt å bruke fellesavtalene inngått av Statens Innkjøpssenter. Medieoppslagene rundt rapporten har, stort sett, vært ekstremt positive.
Jeg håper at de som har valgt å bruke disse avtalene er fornøyde med dem. Og det ser ut som evalueringen bekrefter dette. Men hva er forårsaket av de nye og forbedrede avtalene, og hvor mye av gevinsten/besparelsene kommer fra en generell prisreduksjon i markedet?
En generell prisreduksjon i markedet hadde uansett gitt besparelser for alle virksomheter. Det har ingenting med Statens Innkjøpssenters kompetanse eller stordriftsfordeler å gjøre.
La meg illustrere dette med et eksempel: I bedriftsmarkedet har, ifølge statistikk fra SSB, det generelle prisnivået på telekommunikasjon blitt redusert med hele 25 prosent siden slutten av 2014. En gjennomsnittlig prisreduksjon på 38 prosent er bra, men hele den gevinsten kommer ikke av at Statens Innkjøpssenters avtale gir bedre vilkår enn andre avtaler.
Og hva med dem som har valgt å inngå egne avtaler?
En nøytral evaluering burde sett på det totale bildet. En klassiker er å spørre busspassasjerer om hva de synes om bussrutene. Men man glemmer dem som ikke tar bussen. Og de er kanskje enda viktigere?
Alt handler heller ikke om pris. Avtalen må jo også være tilpasset behovet i den enkelte virksomheten. For eksempel er sikkerhetshensyn hovedårsaken til at samtlige departement har valgt å ikke slutte seg til flere av disse avtalene. Så selv om prisen i avtalene gir besparelser, må vi likevel ta hensyn til andre dimensjoner.
Før en beslutning om permanent finansiering av Statens Innkjøpssenter tas, må en diskutere hvorvidt det er bra med sentralisering og standardisering. Det har helt klart sine fordeler. Som rapporten sier gir det «mer effektiv ressursbruk ved å koordinere og utnytte stordriftsfordeler». Det gir også økt kompetanse sentralt og gjør det mer attraktivt å jobbe i Statens Innkjøpssenter.
Men sentralisering medfører også ulemper, som mindre innkjøpskompetanse andre steder i staten. Statlige virksomheter trenger slik kompetanse for å inngå alle de avtalene Statens Innkjøpssenter velger å ikke inngå. Sentralisering begrenser også hvor mye man kan ta hensyn til geografiske og sektorspesifikke behov, som sikkerhetshensyn i departementene.
Evalueringen kan dessuten virke noe overoptimistisk. For eksempel ser besparelsen i form av kroner og øre ut til å være drevet av mobiltelefoniavtalen. I rapporten oppgis det at på mobiltelefoni har de spart 236 millioner kroner «for alle statlige virksomheter over fire år». Inkluderer det de som per i dag ikke bruker avtalen?
Samlet oppgis det at på de tre avtalene som de har datagrunnlag for, finner de en besparelse på 289 millioner kroner. Men ressursbruken for å drifte senteret er på 50 millioner, så jeg håper de besparelsene på de ikke-evaluerte avtalene faktisk dekker tapet vi oppnår dersom vi ser bort fra mobiltelefoniavtalen.
Det blir spesielt viktig dersom forslaget om økte ressurser til Statens Innkjøpssenter faktisk tas på alvor.
Avtalene som er inngått av Statens Innkjøpssenter har en makslengde på fire år, og de fleste er allerede i bruk. Jeg mener vi bør vente med en beslutning om permanent finansiering av senteret til de første avtalene løper ut. Da kan vi ta en beslutning på faktiske tall, ikke utopiske estimat.
Kronikken Permanent pengebruk på tynt grunnlag var først publisert i Dagens Næringsliv denne uken.