Slik kan folk få del i gevinsten fra høye kraftpriser, ikke bare få kostnaden

Husholdninger og bedrifter bør få del i verdistigningen på norsk vannkraft. Her er et forslag til beregning av beløpet vi alle bør få overført til konto i vintre som denne, skriver Gunnar S. Eskeland i Dagens Næringsliv.

I Norge utløser høyere kvotepriser, gasspriser og strømpriser en knehøy springflo av penger nesten overalt, men først og fremst i offentlige pengebinger: profitt i kraftselskapene, i petroleumssektoren, i offentlige budsjetter og i Oljefondet.

Dermed er den positive nettogevinsten ved høye strømpriser ujevnt fordelt: Det er bare smerte for husholdningene og privat sektor for øvrig. Totalen er positiv, siden kongeriket er nettoeksportør av kraft.

Så gevinsten, som er større enn denne smerten, lander i utgangspunktet på plasser som beherskes av politikere og byråkrater.

Beskatning koster

Spørsmålet er hvordan husholdningene skal kompenseres, eller få sin del av gevinsten.

Skattereduksjoner er opplagt. Beskatning koster. Skattereduksjoner frigjør effektivitetsforbedringer. Hvis snekker og advokat lar maleren og lærlingen male husene sine, så får landet får bedre hus og bedre rettstjenester.

Her er den andre viktige delen av løsningen:

La oss sette et «vinterminsteforbruk», for eksempel 8000 kilowatt-timer (kWt) fra oktober til mars pluss 2000 kWt per husstandsmedlem.
For et slikt minstevinterforbruk får husholdningen en sjekk i posten fra staten på én krone for hver krone vinterkraftprisen overstiger en «normpris».
Hvis normprisen er to kroner, så får en storhusholdning på seks familiemedlemmer en sjekk på 20.000 tusen kroner hvis kraftprisen over vintermånedene er tre kroner (den overstiger altså «normprisen» med én krone).
Hvis kraftprisen er fem kroner, blir sjekken på 60.000 kroner.
En alenehusholdning får 10.000 kroner i første tilfelle, 30.000 kroner i det andre.
«Delingsmekanismen» bør ikke avhenge av faktisk forbruk, men av det fastsatte minstevinterforbruket, for vi skal faktisk bruke ressurser effektivt.

Hvorfor gjøre det slik?

Hvem som får hva

Læreboken i miljøøkonomi, for eksempel norskættede Charles Kolstads, bygger på det vi økonomer kaller effektivitetsperspektivet når den anbefaler å la utslippskvoter drive omstillingen. Dette perspektivet er både robust og vaklende: Det spør hvordan levering av «velferd» – miljø, mat, champagne og skole – kan gjøres billigst mulig.

Vaklingen oppstår fordi økonomifaget også omhandler hvem som får hva. En tolkning av hvordan Europa har kommet i gang med omstillingen, er nettopp at det ble avgjørende hvem som skulle få hva, og spesielt mellom land.

Samtidig holdt Europa et nokså godt grep om effektivitetsperspektivet, på to viktige måter:

Først: Bruk utslippskvoter, som kan handles.

Dernest: Det er billigere å lage høytliggende snø- og vannreservoarer i Norge enn i Danmark, og vindstille og kulde oppstår lokalt. Derfor bør kraft og gass utveksles gjennom markedsplasser og kabler. Dermed flyter kraften fra der vinden blåser, mot områder med vindstille og halvtomme vannreservoarer. Og tilbake når det snur.

Kvotesystemet sørger for at Europa tilfredsstiller kraftbehovet med så lite utslipp som mulig. Dermed får Norge en høy gasspris, fordi gassen avgir mindre klimagasser per kilowattime enn kullkraft. Selv om omstillingen truer gassen på lengre sikt, er det slik at for tiden tjener gassen – «overgangsbrenselet» – både våre mål og våre kunders mål.

Viktigst er innmatingstariffer

Europeisk politikk har imidlertid ikke latt kvoteprisene regjere grunnen alene.

Viktigst er såkalte innmatingstariffer, som i Tyskland, og grønne sertifikater, som i Norge og Sverige. Disse har skattlagt alt kraftforbruk, og brukt skatteinntektene til å presse inn ny, utslippsfri vindkraft. Vindparkene motiveres – bygges – dermed av tre forventede strømmer: vind, kraftprisen og kraftstøtten. Dette innebærer at kraftprisen holdes nede.

Hvis kvoteprisene hadde fått regjere alene, ville vi sett en skarpere kraftprisøkning og verdiøkning på vannkraft i Norge og kjernekraft i Frankrike. For tyskere, for eksempel, ville dette vært tåpelig, og politisk selvmord. De – og alle andre – har valgt å begynne å bygge heller enn å la omstillingen trekkes – langsommere og dyrere – av skarpere kraftprisøkninger.

Nå avtar støttebeløpene til karbonfri kraft. Mer drives av kvoteprisen, og det er gledelig. Da øker også kraftprisene og gassprisene. I effektivitetsperspektivet er dette prisen for omstillingen.

For Norge er dette ren gevinst: Utslippsfri kraft øker i verdi.

Det ville rart om ikke velgere og næringsliv i Norge krevde en del av verdiøkningen på kraft som kompensasjon, og det ville være rart om ikke politikerne leverte en kompensasjon.

Kronikken ble publisert i Dagens Næringsliv 5. desember 2021.