30. juni i år var en merkedag for norsk næringsliv, for da var første frist for å rapportere såkalte aktsomhetsvurderinger for å tilfredsstille den nye åpenhetsloven. Loven er ment å sikre forbrukere og andre interessenter innsikt i hvordan bedrifter arbeider for å motvirke menneskerettighetsbrudd i leverandørkjedene. Dette stiller helt nye krav til bedriftenes arbeid for å redusere risikoen for at slike brudd kan finne sted, både i egen virksomhet og bakover i leverandørkjedene. 

Målet er altså at alle skal kunne sannsynliggjøre at det ikke har vært brudd på grunnleggende menneske- og arbeiderrettigheter i fremstillingen av T-skjorten de kjøper, brosteinen som legges utenfor borettslaget hvor de bor eller under vaskingen av kontorbygget hvor de jobber.

Må offentliggjøre aktsomhetsvurderinger

Åpenhetsloven krever at bedriftene som rammes av loven, gjennomfører og offentliggjør såkalte aktsomhetsvurderinger. Dette innebærer å gjøre risikovurderinger av egen drift, samt sette inn tiltak der særlige risikoer avdekkes. Årlige redegjørelser for disse vurderingene og andre tiltak knyttet til loven skal publiseres på en slik måte at allmennheten får innsikt i dem. Loven gjelder for «større virksomheter», hvilket defineres ved en kombinasjon av salgsinntekt, balansesum og antall ansatte. Allmennaksjeselskaper og børsnoterte selskaper er forpliktet uansett størrelse.

Redegjørelsene skal gi interessenter nødvendig informasjon om hvordan «pølsa er laget». Det vil si – hvordan har arbeideres rettigheter blitt ivaretatt både innenfor virksomhetens murer og hos underleverandørene? Her kan man jo se for seg mye bli avdekket, enten man snakker om klesprodusenter med produksjon langt borte, byggebransjeaktører som henter inn arbeidskraft via underleverandører eller for den del innkjøp av rengjøringstjenester eller andre hverdagslige tjenester. 

Flere å sammenligne seg med

I en nylig episode av podkasten vår, Bærekraftseventyr, snakket vi med Kristel Tonstad om åpenhetsloven. Hun er tidligere leder for Etikkinformasjonsutvalget, som utviklet loven, der Lars Jacob også deltok. Utvalgets arbeid baserte seg på det omfattende internasjonale landskapet av lignende lover. I England, Frankrike og flere andre land har det blitt innført lignende lover for å fremme sosial bærekraft, noe som gir en interessant sammenligning av hvordan Norge har valgt å nærme seg dette. 

På mange måter går den norske loven et skritt lengre enn flere av de internasjonale lovene på området. Et kritisk punkt som er sentralt i forståelsen av åpenhetsloven, er skillet mellom «hard law» og «soft law». Mens det førstnevnte forholder seg til lovfestede og håndhevbare krav, dreier det sistnevnte seg om mer fleksible retningslinjer og anbefalinger. Åpenhetsloven har elementer av begge typer, noe som gjør den unik sammenlignet med mange av dens internasjonale motparter. Dette gir norske bedrifter en viss grad av fleksibilitet i sin tilnærming til å oppfylle lovens krav, samtidig som det opprettholder et sterkt og bindende rammeverk for å sikre sosial bærekraft og ansvarlige forretningspraksiser.

Kan gi omdømmeutfordringer

Åpenhetsloven medfører åpenbart noen betydelige utfordringer for norske bedrifter. Det er jo mer behagelig å lage pølsa i fred, uten at krevende kunder og andre interessenter skal stå bøyd over slakterdisken og se hva pølsa inneholder og hvordan den produseres. Å gjennomføre aktsomhetsvurderinger og produsere de nødvendige årlige rapportene kan være en omfattende prosess, spesielt for større selskaper med komplekse leverandørkjeder. Og offentliggjøring av eventuelle negative konsekvenser og risikoer for menneskerettigheter og arbeidsforhold kan bety store omdømmeutfordringer. 

Og ganske riktig, når vi snakker med norske bærekraftssjefer i disse dager, uttrykker de blandede følelser. På den ene siden er de i stor grad tilfredse med at loven nå finnes og at det dermed gjøres grep for å «løfte det sosiale gulvet» for norsk næringsliv og dets underleverandører. På den annen side gir mange av dem uttrykk for å være mildt overveldet – særlig de virksomhetene som rennes ned av henvendelser fra andre mindre aktører i sitt økosystem, som trenger hjelp, innsikt eller data fra dem som har kommet lengre. I seg selv viser jo dette at loven i det minste skaper bølger i næringslivet.

Kan gi både innsikt og tillit

Så utfordringene er der, men et viktig spørsmål er om åpenhetsloven også bærer med seg muligheter. Vil det være mulig for bedrifter som omfavner åpenhet og tar grep for å forbedre praksisene sine å vinne tillit og goodwill fra kunder, investorer og allmennheten? Og vil prosessen med å utføre aktsomhetsvurderinger – i alle fall for dem som gjør dem ordentlig – frembringe viktige innsikter som bedriftene kan bruke til forbedrings- eller innovasjonsarbeid? 

Den som lever, får se. Og vi lever, som vanlig, i interessante tider på bærekraftsfeltet. For i disse dager høstes de første fruktene av frøene som åpenhetsloven har sådd. Spørsmålet nå er om denne åpenheten vil hjelpe kunder, investorer og andre interessenter med å skille klinten fra hveten. 

Innlegget var først publisert i Teknisk Ukeblad 14. juli 2023. 



• Del på Facebook
• Del på Twitter
• Del på LinkedIn
• Del med e-post