I løpet av noen hektiske uker våren 2020 bevilget politikerne store overføringer av felleskapets midler til noen av Norges rikeste gjennom kontantstøtte til bedriftene.
Harding og Mogstad
Vi trenger en uavhengig gransking av coronatiltakene
Velgerne fortjener innsyn i beslutningsgrunnlaget for regjeringens økonomiske coronatiltak, skriver Torfinn Harding og Magne Mogstad i VG.
I løpet av noen hektiske uker våren 2020 bevilget politikerne store overføringer av felleskapets midler til noen av Norges rikeste gjennom kontantstøtte til bedriftene. Politikerne gjorde også endringer i arbeidslivet som bidro til en historisk stor permitteringsbølge.
Hva var kunnskapsgrunnlaget for disse ekstraordinære tiltakene? Hvilke aktører spilte en sentral rolle i utformingen av tiltakene og hvilke egeninteresser hadde disse aktørene? Disse spørsmålene bør belyses av en uavhengig gransking, slik Arbeiderpartiet har foreslått.
Et sentralt formål med en slik granskning bør være å belyse beslutningsgrunnlaget for at regjeringen valgte å gjennomføre, videreføre og forsterke de mange tiltakene gjennom coronakrisen. Dette er særling viktig siden finansdepartementet i svært liten grad har delt beslutningsgrunnlaget for regjeringens økonomiske tiltak.
Tett smutthullet for utbytteskatt
En «riking» som skal kjøpe bolig til 50 millioner kroner, kan ta ut 74 millioner i utbytte fra selskapet sitt, betale 24 millioner i skatt og finansiere boligen med resten. Men en kjapp tur i banken kan kutte skatteregningen med 17 millioner kroner, skriver kronikkforfatterne i DN.
Et sentralt spørsmål er hva som lå til grunn for at regjeringen valgte å eksperimentere med en rekke nye tiltak, istedenfor å bruke gjennomtenkte og utprøvde ordninger. Dette spørsmålet er særlig relevant når det kommer til kompensasjonsordningen.
Et mer standard tiltak enn kontantoverføringer til bedrifter ville være å fokusere på å sikre at bedriftene kunne låne penger fra bankene, slik som under finanskrisen. Lånerammen som ble stilt til disposisjon under koronakrisen ble i relativt liten grad brukt, som sår tvil om argumentet om at mange levedyktige bedrifter stod i fare for å gå konkurs. Det er også påfallende at kontantstøtten ikke ble øremerket til mindre bedrifter. Hva var grunnlaget for å anta at større bedrifter ikke kunne få tilgang på likviditet i låne- eller kapitalmarkedet?
Videre er det viktig å få innsikt i begrunnelsen for at regjeringen valgte at støtten ble gitt bredt til nesten alle sektorer, også de som ikke var nedstengte eller opplevde nedgangstider. Erna Solberg sa i sin redegjørelse til Stortinget i begynnelsen av 2021 at 90 prosent av norsk næringsliv, målt i verdiskaping, gikk godt.
Likevel, i løpet av det første året med pandemi, gikk nesten halvparten av støtten til bedrifter i andre næringer enn de som var hardt rammet. Gitt utformingen på ordningen burde ikke dette overraske finansdepartementet. Det er alltid enkeltbedrifter som opplever store fall i omsetning også i næringer som i helhet går godt.
Likevel, i løpet av det første året med pandemi, gikk nesten halvparten av støtten til bedrifter i andre næringer enn de som var hardt rammet.
Harding og Mogstad
Regnskapsdata for norske bedrifter for perioden 2001-2018 viser for eksempel at i et vanlig år vil 15 prosent av bedriftene ha et omsetningsfall på 30 prosent, som var et hovedkrav for støtte i kompensasjonsordningen. Selv våren 2020, da nedstengningen var mest omfattende, gikk kun 22 prosent av støtten til bedrifter som var tvunget til å helt eller delvis stanse sin virksomhet.
Hvilke analyser hadde finansdepartementet som tilsa at det var samfunnsøkonomisk lønnsomt å støtte bedrifter i sektorer som ikke var nedstengte eller opplevde nedgangstider?
Finansministeren har gjentatte ganger argumentert for at kontantstøtten var avgjørende for å unngå såkalte unødvendige konkurser. De samfunnsøkonomiske kostnadene av en konkurs kan imidlertid være begrensede, selv om den privatøkonomiske kostnaden for bedriftseieren er betydelig. Hvis for eksempel et hotell går konkurs, vil både hotellet og de ansatte kunne fortsette med en ny eier. Å overføre eierskap til nye eiere kan dermed gi omstilling og legge grunnlaget for større verdiskapning.
Hvilke beregninger lå til grunn fra Finansdepartementet for de samfunnsøkonomiske kostnadene av konkurser?
Feil å «gjøre alt som trengs» – må finne ut «hva som trengs»
En forsvarlig håndtering av krisen bør ikke ta i utgangspunkt i at Erna Solberg, Bent Høie og Jan Tore Sanner skal «gjøre alt som trengs». Vi trenger en åpen, balansert og kritisk gjennomgang av «hva som trengs».
I tillegg til å avdekke kunnskapsgrunnlaget bak coronatiltakene bør en granskning belyse prosessene og maktforholdene som førte fram til regjeringens utforming av tiltak. Det er viktig å undersøke hvordan og i hvilken grad mektige enkeltpersoner og interesseorganisasjoner påvirket utformingen av tiltakene, for eksempel ved å sende tekstmeldinger direkte til finansministeren.
For at en granskning skal ha troverdighet bør man sette ned et uavhengig og faglig kompetent utvalg. Det er naturlig at Stortinget, og ikke regjeringen eller embetsverket, setter ned utvalget.
Kronikken var først publisert i VG 6. september 2021.